Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Avisa kjenner identiteten til innleggsforfatteren og har valgt å anonymisere denne av hensyn til personvernet.
Du skal ikke våge å skille deg ut, eller for guds skyld; ha egne meninger..
Dette gjør at du blir lagt merke til, på en negativ måte.
Du skal være sosial, du skal ikke være beskjeden eller blyg…
Da passer du ikke inn, og du blir lagt merke til på en negativ måte.
Du kan ikke ha venner i andre trinn enn ditt eget; men du må heller ikke gå/sitte alene.
Da er du ikke sosial nok, og du er en mørk og dyster person, dette er negativt.
Du må ikke tro du kan være kreativ på eget initiativ.
Hva har du laget? Kan dette være farlig? Nei, ikke noe farlig, men vi tilkaller politiet likevel. Du tenker utenfor boksen, dette liker vi ikke.
Du må ikke tro at lærere og ledelse ved skolen behandler deg rettferdig.
Havner du i trøbbel er det din skyld, for du passer ikke inn i boksen fra før av, og det er negativt. Siden det er din egen feil, må du straffes deretter. Har du ikke gjort noe galt, straffes du likevel, fordi du var til stede.
Du må ikke tro at det å få seg venner er enkelt, men når noen trenger din kunnskap, er det ok å bruke deg..
Du er jo annerledes, vi vil heller ha deg på trygg avstand slik at vi andre ikke tiltrekker oss negativ oppmerksomhet.
Du må ikke tro at du kan vise følelser, som sinne og desperasjon, over urettferdig behandling på skolen.
Du får ikke forklart deg, og vi melder heller familien din til barnevernet. Du passer ikke inn, det er negativt.
Når du endelig tror du kan stole på medelever og derfor senker skuldrene litt, blir du sviktet, gang etter gang.
Trygghet på skolen er ikke-eksisterende for deg. Du passer ikke inn, skolen kan ikke hjelpe deg.
Du må ikke tro det skal være enkelt å få tilrettelegging hvis du mot formodning trenger det..
Selv med legeerklæringer så må alt kjempes for; nei du passer ikke i boksen her, å en enklere hverdag skal du måtte kjempe for, med nebb og klør.
Dette er vår families erfaringer med skolen til vårt barn. Vårt barn drar på skolen med en vond klump i magen hver eneste dag, må kjempe hver dag for sine rettigheter og noe så enkelt som å bli sett for den man er. Å føle seg motarbeidet av både medelever og lærere/ledelse ved skolen er en tung ekstrabelastning. Man er alltid på vakt, alt blir en kamp.
Vi er også klar over at vårt barn ikke alltid er det enkleste å ha med å gjøre. Det er mye hormoner som raser for tiden, og mange meninger om de fleste temaer. Men dette er vel en del av det å vokse opp og tre inn i voksenverdenen.
Det gjør noe med deg som foreldre også å skulle presse sitt barn til å møte på skolen hver dag, når man vet at barnet mistrives noe helt forferdelig. Ikke lykkes vi hver dag heller, så fravær blir det.
Hvor lenge hadde du holdt ut i en jobb med slike ledere og kollegaer? Én måned? To måneder? Eller ett år? To år? Tre år? Jeg hadde ikke klart det.
Er det virkelig slik vi vil at våre barn skal ha det på skolen? Å leve i en hverdag der du skal presses til å passe i den formen som alle andre passer i. Og klarer de ikke å få deg inn i den formen, så gjøres hverdagen mye vanskeligere enn det den behøver å være. Vi vet at vi ikke er den eneste familien som har denne type opplevelser ved denne skolen.
Vil også nevne barnevernstjenesten her. Etter kontakten med dem, ble hverdagen noe lettere, men samarbeidsklimaet skole/hjem blir jo ikke bedre. Man frykter å ta opp ubehagelige ting for ikke å risikere enda en runde til med undersøkelser og hjemmebesøk.
Vi har bare positivt å si om saksbehandlere i barnevernet her i regionen. Og bekymringsmeldingen ble henlagt etter tre måneder med undersøkelser.
Men:
Det gjør noe med deg som menneske å leve i 3 måneder med den usikkerheten og frykten en slik bekymringsmelding fremkaller. Vi ble heller ikke varslet om at rektor sendte bekymringsmelding, noe rektor er pliktet til så lenge det ikke er mistanke om mishandling eller omsorgssvikt. Man skal helst være enige med foreldre/foresatte i en slik situasjon som vår, om å sende bekymringsmelding. Man kan undres på om dette brukes som en form for hersketeknikk… Det er denne følelsen vi sitter igjen med.
Det sitter langt inne å skulle sende noe som dette her til lokal presse. Jeg velger å gjøre det anonymt, men mange vil nok kjenne oss igjen likevel.
Håpet mitt er at lærere, ledelse i skolen, og politikere våkner opp og virkelig ser situasjonen i skolen og gjør noe med den for fremtiden, aller helst allerede i morgen.
Vi håper nå at videregående blir bedre, men frykter at det ikke gjør det…
