En appell til rørosinger og osinger om å ikke glemme Nagga Hailemichael

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gratulerer med velblåst Femundsløpet 2025!

Gratulere med og lykke til ved den 170. Rørosmartnan!

Jeg ble kjent med Rørosmartnan, byen og samfunnet gjennom vår venn og deres nabo, medborger og grisebonde Nagga Hailemichael. Det har nå gått litt over tre uker siden vår venn var blitt utlevert til et fremmed og farlig sted med tvang og makt, uten å ha blitt hørt. Jeg klarer ikke å stilne min samvittighet om denne mannen og hans sak. Men fra et sønderknust hjerte skriver jeg til denne appellen for å ikke glemme ham. 

For meg er Naggas historie, en historie om Os og Røros. Det er 23 år siden Nagga ankom Norge etter ca. 10 år på flukt allerede. Han kom hit med forventninger om å leve i fred og trygghet i verdens fredeligst og mest humane landet. Dessverre fikk han aldri fred og frihet, tvert imot, han levde i limbo under varig belastning. Han fortalte sin flukt historie, men den norske staten trodde ikke på ham. Det var på ganske ung alder han fluktet hjemmefra under borgerkrigen i Etiopia. Han mistet faren og mora sin, med krigens sterke minner og traumer, løsrevet fra alt, vokste han opp rotløs. Flukten og traumene var nok en ting, men det å leve med skammen å ikke ble trodd påførte ham mer skader. Det eneste håp og trøst, selv når staten ikke trodde på ham, var at han ble godt mottatt av folket. Det ble redninga for Nagga. Osinger og Rørosinger behandlet ham som medmenneske uten å bry seg om at han hadde oppholdstillatelse eller ei. Derfor er Nagga Historie Røros sin historie. Jeg er dypt rørt over å høre fra Nagga hvordan noen av dere turte å gi meg sjansen å utøve sin håndverker ferdigheter også han lært seg på flukt i Libya. Folkefornuften og humanitet ble redning for Nagga. Det ga ham styrke og mot i sin langvarig kampen i tilværelsen. Han fortalte meg om sitt liv hvor dagen var fylt av arbeid, innsats, håp og forventninger, mens nettene var alltid plagsomme med tanke på den uavklarte oppholdstillatelsen. 

Jeg har vansker å forstå hvorfor ting ble vanskelig for Nagga desto han prøver å leve oppriktig, lovlydig og arbeidsom. Jeg fatter ikke hvorfor han var dømt til å lide som fredløs og flyktning. Etter 33 år på flukt, 3 måneders lange traumatisk opphold på Trandum, er han utlevert til ny flukt. Han var overlevert til dem som hadde truet ham med å ta livet mens han var på Trandum. Han ba om hjelp, rettferdighet, menneskerettigheter og humanitet, men var konstant avvist. Jeg har så vidt hørt at deportasjonen var brutal og skremmende. 2 asylsøkere eskorterte fra Norge til Sverige av 9 norske politimenn. De norske, svenske politimenn og etiopiske grensevaktene handlet over Naggas liv. Han ble en byttevare mellom landene. Han var deportert til utrygghet, usikkerhet, vekke fra dere, fra gården sin og hjemme sitt. Han ble brutalt deport bort fra alt han kjenner til, bydd opp og eier. Jeg har hørt at av redsel for livet har han rømt før han ble tatt igjen. 

Etter den brutale barndom årene under krigen i Etiopia, etter fars død i fengsel, og mors bortgang deretter, er det i Røros og Os han fikk gode minner. Siden den første plasseringa til Os mottak, oppholdt han seg i regionen i lengsel og ønske etter tilhørighet. Han regner seg selv som Rørosing og Osing. Det er fordi dette er stedet han hadde oppholdt seg lengst og tryggest. Det ble slutt på rotløsheten, Røros/Os ble gjemmestedet. Har arbeidet iherdig og funnet gleden selv om han levde hele tida i redsel og usikkerhet mtp oppholdstillatelse. Han fikk kjøpt en gård og bygde et liv takket være dere som tok ham imot med åpne armer uten å bry dere om mitt utseende eller hudfarge. Nagga var rørt på det dypeste når samlet politiske ledere viste sin støtte til ham siste høst ved å skrive i avisene. Det var sterkt å få besøk av ordføreren Isaak, stortingsrepresentant Lars Haltbrekken, og få telefon fra mange av dere. Han var takknemlig for dere som aksepterte ham mens staten tvilte og kastet ham ut. 

Jeg skriver til dere denne appellen for å minne om at en av deres borgere, beboere og bonde er på flukt, og han trenger hjelp. Han har opplevd mye vondt i livet, men også knyttet sterkere bånd med lokalsamfunnet. I Etiopia har han ingen, her hjemme er det mange som kjenner ham som nabo og venn. Han snakker om Ola Høsøien, Erland Sjøvold, Frode Sjøvold, Frøydis Sjøvold, Ole Jørgen Kjellmark, Even Erlien, Erik Haagensen, Anne-Mari Haagensen, Monika Sæther Goodwine og mfl.

Han har prøvd, men ble aldri hørt eller gitt en sjanse til å forklare seg selv og sin sak. Nå har han ingen mulighet til å be om nåde, humanitet og rettferdighet. Derfor appellerer jeg til dere: vær vennlig å ikke glemme Nagga, en Rørosing og Osing, deres venn og medmenneske, tvunget til ny flukt tomhendt. Han er avhengig av vår hjelp for å være en munn og hånd, og vakter for gården.

Med et ønske om god Rørosmartnan 2025!