Tradisjonsløse arkitekter vil modernisere Røros

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Harald Sohlbergs berømte maleri «Vinternatt i Rondane» (1914) er et velkjent og beundret bilde fra den nyromantiske perioden i Norge. Her er det romantiske stemninger i fullt monn med særlig vekt på det nasjonale vinterlandskapet. Hans maleri fra bergstaden Røros viser oss en aldrende by-idyll som har hatt særlig appell til turister og andre tilreisende. Byens unike, historiske identitet er så iøynefallende at den både er blitt fredet (1980) og oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Ser vi på Sohlbergs maleri «Gate i Røros» (1903) og sammenligner med bilder av senere års restaureringer av det samme gateløpet, oppdager vi at de restaurerte bygningene har tapt noe av den historiske autentisiteten. Med tanke på at restaurering av fredede bygninger må baseres på historiske former og fakta virker det nokså uforståelig at nevnte gateløp og bygninger har mistet noe av sin historiske autentisitet. For det er jo den historiske autentisiteten som er fredet og som krever restaureringer i tråd med denne.

Nå har et par nyutdannede arkitekter tatt tak i denne påstått avsporende restaureringen og foreslått løsninger som visstnok vil kunne gi Røros en mer berikende og fremtidsrettet byarkitektur. De to arkitektene Eirik Skogli og Marius Erikstad har jobbet med Røros-arkitekturen siden studietiden og jobber nå videre med å samle mer materiale og tenke både tilpassende og nyskapende om fremtidens byarkitektur i Røros. Med tanke på deres uttalte ambisjon om å tilføre byen modernistiske bygningsformer som temmelig tydelig strider mot den eksisterende og fredede arkitekturen, er det et dristig opplegg.

– Kanskje vernearbeidet har gjort at Røros har mistet noe

I slutten av forrige uke (12/1) publiserte lokalavisa Fjell-Ljom en lederartikkel som langt på vei støtter de to arkitektenes kritikk av byens restaurering og planer om et mer moderne, arkitektonisk språk. Overskriften markerer en tydelig problemstilling: «Røros sentrum, en stivnet klisje?». I samme artikkel kan man logge seg inn på et trekvartes intervju med de to arkitektene som presenterer et bredt utvalg bilder av byens bygninger og gateløp, samt noen eksempler på deres egne arkitektoniske bygningsformer.

Dette er ikke moderne, kasseformede høyblokker, men mindre hustyper som umiskjennelig er strikket sammen etter modernistiske idealer. Her er det brukt et arkitektonisk formspråk som ikke er anvendelig i noe historisk og fredet bygningsmiljø. Selv om restaureringen i enkelte gateløp har utvannet noe av den historiske autentisiteten kan man ikke invadere byen med modernistisk stilløshet. I så fall blir det litt av en verdensarv. Bare det å tenke og formgi noe så hinsides blant byarkitekturen i Røros vitner om en dømmekraft helt uten faglig forankring.

Det forundrer meg at Fjell-Ljoms redaksjon har latt seg dupere av et par ferske arkitekter som så åpenlyst markedsfører sine stilløse produkter og sin faglige uforstand. Her lukter det næringsvett lang vei. At noen av de tidligere restaureringsarbeidene bærer mer preg av automatisering enn historisk autentisitet, er beklagelig. Årsakene kan være legio, men åpner ikke for en modernistisk by-mishandling. Her er det viktig å få mobilisert innbyggerne, samt hente inn faglig kompetanse fra mer historisk skolerte arkitekter.