Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg har tidligere vært på trykk med mine meninger om prosjektet i Fruhaugen, og jeg har ikke lagt huggu mitt på hoggestabben fordi jeg synes det er gøy å provosere. Men jeg velger allikevel å gjøre det fordi denne saken betyr så veldig mye for meg.
Blir utbyggingen en realitet, så kommer dette til å ha påvirkning for oss som naboer og gårdbrukere for all fremtid.
Jeg ønsker å presisere at jeg ikke har noe imot tiltakshaver, og mine meninger om prosjektet er ikke mot ham som person. Saken handler heller ikke om jeg er for eller mot hytter i Røros kommune.
Hele Fruhaugen-saken er vanskelig for meg, og det bobler over når jeg begynner å snakke eller skrive om det. Jeg er oppriktig bekymra som nabo, for gården og for konflikter i fremtiden hvis dette blir en realitet. Jeg ønsker å bo og drive gård her, og jeg drømmer om at mine barn kan drive videre også i fremtiden.
Hvis tiltakshaver får bygge som han ønsker, er det vi naboer, og vi som driver landbruk, som skal leve med konsekvensene. Da synes jeg det er feil at de som bor utenfor skal fortelle oss som blir direkte berørte, hvordan vi skal føle og tenke om saken. Det er tross alt vi som kjenner dette på kroppen, og det er vi som kan fortelle hvordan det påvirker oss.
Det håper jeg folk kan respektere, sjøl om de ikke forstår det.
Nå har avisinnleggene og debatt på sosiale medier nådd uante høyder. En slik sak har satt følelsene i sving for mange. En av hovedårsakene til at det har blitt sånn, tror jeg er fordi prosessen startet i feil ende. Kun noen få har vært invitert inn i planene, mens de aller fleste grunneiere og naboer ikke visste noe om det. Så sprakk bomben i media da tiltakshaver varsla oppstart høsten 2021.
Jeg er opptatt av samarbeid, og skulle så inderlig ønske at alle som bor i bygda, og grunneierne, hadde blitt invitert inn i prosessen på et langt tidligere stadium. Det var et sjokk å lese om det i avisa når planene var lagt.
Om kommunale planer og beiterett
Flere har uttalt at arealplanen må være forutsigbar. Ja, den sier hvor det kan bygges, men den sier ikke at det skal bygges. Slik jeg forstår det, avgjøres dette i en reguleringsplan.
Kommunen har også brukt tid og penger på å utarbeide gode landbruks- og beitebruksplaner som skal bidra til å styrke Røros som landbrukskommune. Jeg klarer ikke å se at de to planene har blitt vektlagt i denne saken, og lurer på hvorfor.
Engan og Galåen er i plankartet til kommunedelplan over beiteområder avmerket som «svært viktig beiteområde», og i beitebruksplanen er det presisert følgende:
«I en helhetlig ressursforvaltning og langsiktig bærekraftig produksjon, er utmarksbeitet sentralt. Det er bruk av lokale ressurser, mindre importert for, økologisk bærekraftig. Her kommer også framtidig bruk av utmarksressurser - som blir sett på som mer bærekraftig enn hyttebygging».
Hyttebygging, tilrettelegging av infrastruktur og utfart fra hyttefelt vanskeliggjør praktisk utøvelse av den tinglyste beiteretten vi har. Et hyttefelt som nabo skaper mer utfordringer enn bare det området som blir bygget ned. Utfarten i nærområdene må vi også forholde oss til. Derfor er det direkte feil å bare tenke at vi mister det området som er planlagt. Jeg ser utbyggingsplanene som en direkte trussel mot å fortsette som bonde i fremtiden. Vi som har fjøsstøvlene på merker hvor skoen trykker. Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå og se de samme utfordringene for de som ikke driver selv. Samdrifta har allerede i dag henvendelser med klager på møkklukt, at vi kjører på ugunstige tider, innpåslitne dyr på beite osv. Med så mange nye naboer til samdrifta som det kan bli ved en utbygging, er det ikke til å unngå at det blir flere konflikter. Samdrifta kommer til å kjøre møkk, slå og kjøre gras både på helger og kvelder. Vi må kjøre når forholdene med vær og tidspunkt er til det beste for oss, og ikke når det passer naboene best. De fleste fastboende vet og har forståelse for dette, men det er ikke sikkert det passer dem som investerer i en fritidsbolig midt i bygda.
En tinglyst beiterett kan ikke uten videre feies under teppet med den begrunnelsen at vi i dag har nok beite. I dag forvalter Galåen Samdrift DA alt av beite på vegne av alle grunneierne i Engan og Galåen. I utgangspunktet skal beiterett avløses før det kan tas i bruk til virksomhet som hindrer beite, dette ifølge servituttloven.
Det er vanskelig å spå beitebehovet for framtida. Men jeg tror vi må produsere mer mat enn hva vi gjør i dag, og at utmarka blir mer verdifull enn hva den er i dag. Derfor er jeg av prinsipp opptatt av å bevare viktig beite, og for oss er og blir Fruhaugen og området rundt et viktig beiteområde.
Samdrifta kan flytte beitene lengre fra gården, men dette skaper helt klart flere utfordringer for oss. Vi har mange forskjellige grupper med dyr i forskjellige aldre, som beiter på flere forskjellige områder i Galåen, Engan og Finnelia. Vi kan ikke slippe alle våre dyr samlet på et stort område langt fra gården.
Skjerdingstad sa til Arbeidets Rett at han har investert sine sparepenger i prosjektet.
Galåen Samdrift DA`s eiere har investert sine gårder inn i samdrifta og har stilt sin eiendom i pant til banken. Samdrifta har investert over 30 millioner kroner, og vi har en omsetning på over 10 millioner hvert år. Jeg har investert i det jeg ønsker og drømte om, og som jeg håper mine etterkommere kan leve videre av når jeg er borte. Jeg har investert mine penger i Galåen Samdrift DA og Galåvolden Gård AS for å produsere mat til Norges befolkning, og det er jeg stolt av!
Nå har Skjerdingstad levert sine ønsker til politikerne, og det er de som nå skal avgjøre dette på vegne av folket i kommunen, og spesielt innbyggerne i Galåen og Engan. For meg handler dette om å ta et valg om enten å støtte næringsutvikling i form av hytter, hotell og restaurant, eller å støtte opp om landbruket, beitenæringen og flertallet av beboerne i Galåen og Engan. Dette er svært personlig og viktig for meg, ikke minst med tanke på generasjonene som kommer etter oss.
Jeg håper politikerne i Røros ønsker å lytte til oss som har fjøsstøvlene på i dag, og som føler dette på kroppen.
Jeg håper at dere støtter opp om lokal matproduksjon og lokalt landbruk i et langsiktig og bærekraftig perspektiv.
Vennlig
hilsen
Lars
Jacob
Galåen
