– Hvordan systemet svikter

Fjell-Ljom har vært i kontakt med Nikolai Winge, daglig leder i Holth & Winge AS, som har bistått NRK i deres nye sak om arealforvaltning i kommunenorge. Han har delt sin egen oppsummering av saken på sosiale media og vi har fått teksten som leserbrev. Dette er altså et leserinnlegg, og meninger i teksten står for skribentens regning.

I det siste har mye handlet om Viken park og hvordan beslutninger treffes på mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Er saken unik? På ingen måte. 

Gjennom høsten har vi bistått NRK med å undersøke de 100 største utbyggingssakene i perioden 2017–2022. Nå er resultatet klart, og NRK kan dokumentere hvordan systemet fungerer – eller rettere sagt; hvordan systemet svikter.

Kort oppsummert foregår det slik:

– Kommunene avsetter et område til utbygging i kommuneplanens arealdel. Dette skjer stort sett uten at naturen i området blir kartlagt og vurdert. Alternative lokaliseringer blir heller ikke utredet. I sakene det sies noe om naturmangfold, er det tale om noen få setninger om at det ikke foreligger registreringer i gjeldende naturdatabaser (skrivebordsutredning).

– Noen år etter skal kommunen ta stilling til det private reguleringsplanforslaget. I flere saker lages det ikke konsekvensutredning her heller, fordi området er allerede avsatt til utbygging i kommuneplanen (åpenbart i strid med loven). Der det lages konsekvensutredning, er det svært lite omtale av naturmangfold og mest fokus på de positive virkningene for samfunnet. Dersom noen stiller kritiske spørsmål til utbyggingsplanene, sier politikerne at «nå har vi kommet så langt, at det er for sent å snu.».

– Dermed treffes det beslutninger om utbygging uten at det er foretatt en grundig og objektiv utredning av miljøkonsekvensene. Dette skjer gang på gang, uten at sakene blir gjenstand for juridisk kontroll. Hvordan er det mulig?

I denne saken retter vi i første rekke ikke kritikk mot kommunene. Heller ikke mot utbyggerne og deres konsulenter. Som de selv svarer, følger de bare det som er vanlig rutiner i slike saker. Det er systemet som svikter, og da er det regjeringa som må holdes ansvarlig! 

Men hvilken regjering? Det vi ser her, er resultatet av statlig politikk ført av flere regjeringer over flere år. Helt siden 2013 har hensynet til det kommunale selvstyret blitt løftet fram som det mest grunnleggende prinsippet i norsk arealforvaltning. Statsråd etter statsråd har uttalt at kommunene er best skikket til å ta slike avgjørelser, uten at staten blander seg inn. De har full tiltro til at kommunene vet hva de gjør, og at de følger lover og regler. Slik svarer også statsråd Sande i NRKs sak.

Det regjeringa egentlig gjør, er å overlate kommunene til seg selv i møte med svært sterke utbyggingsaktører. Kommunene har verken kompetanse eller ressurser til å kvalitetssikre konsulentenes vurderinger, og dermed til å kontrollere at lovens krav følges. Dersom ansatte eller enkelte folkevalgte i kommunene stiller kritiske spørsmål, blir de raskt anklaget om at de forsøker å trenere saken. Effektivitet og forutsigbarhet er gjeldende mantra i svært mange kommuner.

Statsforvaltninga er på sin side varsomme med å kontrollere kommunene, fordi de er instruert av departementet til å vise tilbakeholdenhet (rundskriv 2013/2014). Dermed har man skapt et system som gjør det mulig for utbyggere å få gjennomslag for massive naturinngrep, uten at noen stiller spørsmål ved om sakene er godt nok utredet. Miljøorganisasjonene roper varsko, men de kan selvsagt ikke reise søksmål. Da må de garantere for flere millioner kroner i potensielle saksomkostninger. Utbyggerne vinner og naturen taper. Gang på gang. I sak etter sak.

Nå skal snart Stortinget behandle naturmeldinga, som blir Norges svar på oppfølginga av Naturavtalen. Naturmeldinga er gjennomsyret med den gamle retorikken om at kommunene er best skikket til å ta avgjørelser hvor det kreves prioriteringer mellom utbygging og bevaring. Den sier imidlertid svært lite om hvordan dette skal skje. 

Alt tyder på at kommunene ikke kan løse denne oppgaven på egen hånd. I en tid hvor kommunene har dårligere råd enn noen gang, vil det ikke være mulig å prioritere natur foran økonomi, utvikling og vekst. 

De folkevalgte skylder velgerne sine å sikre velferdsgoder. Utbygging av hyttefelt, datasentre og næringsparker blir løsninga. 

Lover og regler som skal sikre at sakene blir tilstrekkelig opplyst, vil i dette bildet kun være en trussel. Nå får vi vente og se om Stortinget er fortrolig med hvordan dagens system fungerer, eller om Stortinget omsider innser at systemendringer må til.