Ikke riv opp røttene sjøl om de er ferske
BØR FÅ BLI: Ukrainske flyktninger som tilfører samfunnet kompetanse og arbeidskraft og som ønsker å bli værende, bør også få permanent opphold i Norge, mener Fjell-Ljom.
Marius Haugan Lillegjære
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, innførte regjeringa raskt ei ordning med kollektiv beskyttelse for fordrevne fra Ukraina. Over 70.000 ukrainere har valgt å søke tilflukt fra krigen i Norge. Et voldsomt apparat ble satt i gang for å sikre bosted, utdanning, språkopplæring og nødvendigheter som klær og sko. Mange har funnet seg godt til rette på store og små steder i Norge, deriblant i våre kommuner.
Flere er for lengst ute i jobb etter endt språkopplæring og gjennomført introduksjonsprogram, og bidrar i lokalsamfunnene sine. Felles for mange av de vi har snakket med siden krigen startet, er at de ikke vil være til byrde. De vil komme seg ut i jobb raskest mulig for å bidra til samfunnet, i stedet for å motta statlige og kommunale støttemidler.
Et kjelkete byråkrati har gjort at det ikke nødvendigvis er noen automatikk i at doktorgraden eller fagutdanninga du har fra hjemlandet er gyldig i Norge. Det har gjort at det for mange har tatt unødig lang tid å komme til nettopp det målet – å komme ut i jobb og bidra med noe samfunnsnyttig.
En av de som nå gleder seg over jobb i våre kommuner, er Yurii som du møter i denne ukas avis. Han er nylig ansatt hos Ålen bilservice, og er mest opptatt av at han kan få være et positivt bidrag til samfunnet. En ukrainsk bil og en norsk bil har minimale forskjeller.
Man trenger ikke å være ukrainsk flyktning for å slite med lokale dialektord som «kvænj» og «tykje», og Yurii er ivrig på å lære også disse. Likevel mener myndighetene at ukrainerne skal returnere til sine hjemland når krigen en dag er over, uavhengig av hvor dype røttene har blitt i Norge. I flere år har vi vært avhengige av arbeidsinnvandrere for å dekke behovet til norske arbeidsplasser. Likevel er det flere som nå har etablert seg i norske grender som frykter å bli hjemsendt en dag.
Skal vi skille mellom de som søker seg til – og får en jobb i – Norge som kommer fra en krig, og de som ikke gjør det? Er en ny innbygger, en ny arbeidstaker og en ny samfunnsborger mindre viktig å beholde fordi han forlot hjemlandet sitt ufrivillig? Her er det på tide med romslighet, slik at de som virkelig ønsker, kan få lov til å bli.
Som Jorun Morken i Ålen bilservice også sier; Folk som Yurii vokser ikke på trær.
