– Jeg ringte til Røros sykehus, og da sa de at hun var død

– Det var en lang veg å gå til å få noe gjennomslag for tunnel i Svølgja. Jeg var jo bussjåfør og så forholdene på vegen som problematisk. Jeg kjørte jo mye gjennom det området. Det sier Dagfinn Brattås til Fjell-Ljom.

Som medlem i trafikksikkerhetsutvalget i Holtålen på 70-tallet diskuterte man saken allerede da. 

– Trafikksikkerhetsutvalget var veldig viktig i denne prosessen, understreker han.

En dag fikk Brattås en ide som skulle endre på saken.

– Jeg skulle få lagd en film som viste hvor ille det var langs vegen.

Vidar Aunøien og Gunnar Bjørgård som var lærere på skolen i Ålen og de tok med seg filmkamera og filmet hvordan det var langs vegen i Svølgja.

– Denne filmen her fikk jeg senere lov til å vise i Stortingets samferdselskomite.

Noe som ga de sentrale politikerne i samferdselskomiteen innblikk i hvor ille stelt det var langs riksvegen rundt «Storhåmmåren», som filmen het.

Mannen fra Oppdal

Det var Ola Røtvei fra Oppdal som satt i samferdselskomiteen på Stortinget som sørget for at Brattås og de andre fikk komme å vise fram filmen. Samferdselskomiteen den gangen besto av ni personer. Brattås reiste til Oslo med filmen på senhøsten 1990. 

Med på turen var også Svend Ottar Troøien. Gårdbrukeren og fylkestingsrepresentanten fra Kotsøy representerte Midtre Gauldal kommune, mens Ole Jørgen Kjellmark var med som representant fra Røros kommune. 

Først hadde de et møte i Vegdirektoratet der Brattås kjente leder av Miljø- og trafikksikkerhetsavdelinga i Vegdirektoratet, Sidsel Sandelien, fra før. 

Deretter gikk turen til Løvebakken og orientering for samferdselskomiteen. Der var også ordførerne Håvard Moen og Ivar Volden med.

De viste fram filmen i det som het for «Kullbingen» på Stortinget. I gamle dager fyrte de med kull og dette rommet hadde vært et kullager.

– Jeg var jo litt skjelven når jeg startet opp med innlegget mitt fordi det var jo høytidelig, og viktig for bygda.

Men da han var ferdig, ga Ola Røtvei rosende ord.

– Det der Dagfinn var den beste orienteringa vi har fått. Nå ser vi hvor problematisk det er for dere.

Ulykkene drivkrafta

Brattås trekker fram to dødsulykker langs Storhåmmåren som årsaker til at han jobbet så hardt for å få til tunnelen.

Jo Ranøien kjørte lastebil fra Trondheim til samvirkelaget i Ålen i 1958. Ved Storhåmmåren møtte han en personbil.

– Jo la seg så langt ute på kanten som han klarte, men han kom litt for langt ut, og framhjulet gikk utenom kanten på vegen.

Dermed rullet lastebilen ut i den flomstore Gaula i juni.

– Jo hadde åpnet døra og ble kastet ut i elva. Han druknet selvfølgelig og ble funnet av min bror Eyvind hengende på en sten nede ved Grøt i Haltdalen.

To passasjerer som ikke hadde åpnet døra klarte seg.

– Lastebilen landet på hjulene nede i elva.

Det gikk også flere ras i 70- og 80-årene. Blant annet et stort steinras som sperret vegen i 14 dager. Det ble satt opp ekstratog for å få fraktet folk til og fra Ålen.

– Skoleungene fra Haltdalen måtte ta motorvogna for å komme seg på skolen.

1985

I februar 1985 hadde Brattås sammen med en rekke andre politikere vært på årsmøte i Sør-Trøndelag Arbeiderparti og var på veg hjem til Ålen da en bil kolliderte med en personbil på veg ned fra Røros.

– Det sto en lang rekke med biler når vi kom dit, og vi måtte stoppe og vente lenger ned.

Brattås og de andre venta en stund, så gikk de til ulykkesstedet. Fonnsnø hadde gjort at en bil kom over i motsatt kjørefelt og kolliderte.

– I bilen satt ei jente som var helt utafor. Hun hadde fått en skade i hodet.

Tilskuerne hadde ikke satt i gang med førstehjelp, så Brattås prøvde å hjelpe.

– Dere må ta å legge henne på vegen, så vi får ta hjertekompresjon og livredning til sykebilen kommer. Og jeg holdt hånda under hodet hennes helt til ambulansen kom, minnes Brattås.

Jenta var Runa Holmen som var 24 år. Hun satt i bilen med sin forlovede.

– På kvelden ringte jeg til Røros sykehus. Da sa de at hun var død. 

Brattås hadde vært ambulansesjåfør i militæret og Sivilforsvaret så han kunne førstehjelp.

– Jeg prøvde å gjøre mitt beste, men slik var det nå. Egentlig så gikk det hardt innpå meg.

Ulykken førte til at Brattås fikk ny energi til å få til tunnelen.

– Det gjorde at jeg på nytt trykte på alle kanaler for å prøve å komme videre i saken.

Kampen for fylket

En base for å jobbe videre med tunnel saken for Brattås var fylkeslaget i Arbeiderpartiet. Før årsmøtet i 1992 trakk Brattås i alle snorer han kunne for å få Svølgjatunnelen programfestet i partiprogrammet.

Noen var skeptisk til prosjektet så Brattås var forberedt på motstand.

Da Brattås kom til Trondheim, så tok han Gudmund Gjengaard, en veldig sentral person i Trondheim Arbeiderparti, til side.

– Du må hjelpe meg Gudmund. For vi må ha inn tunnelprosjektet, og Fjeseth-bakkene inn i fylkesprogrammet vårt.

Dette fikk han gehør for.

– Jeg er enig med deg Dagfinn, vi må ta med dette på fylkesprogrammet, sa Gjengaard.

Slik ble det.

Åpninga

1. mai 1991 var samferdselsminister Kjell Opseth på befaring ved Storhåmmåren. Etterpå holdt han 1. mai-talen i samfunnshuset. Der ga han ingen hint om å prioritere midler til tunnel. Men i 1994 sto den ferdig, og den 7. Juli ble den åpnet. Prisen den gangen var rundt 60 millioner kroner. I dag ville den kostet over det dobbelte.

Kvelden før tunnelen ble åpnet, gikk Brattås gjennom tunnelen, og hadde med seg barnebarna Ronny og Stian.

– Det var veldig rørende, sier Brattås.

Samtidig var det et punktum for en lang prosess.

 – Jeg sendte en tanke til alle som har hjulpet til. Ordførerne og de som var med til Oslo. Sidsel Sandelien og foreldregruppa i Haltdalen. Jeg sendte en takk til dem, forteller Brattås.

Han sier at han ikke hadde fått gjennomslag for å bygge tunnelen hvis han ikke hadde med seg «soldater», som han kaller de gode hjelperne sine.

– Jeg hadde gode samarbeidspartnere i Gudmund Gjengaar og Svend Ottar Troøien i fylkestinget og Ola Røtvei fra Oppdal i samferdselskomiteen på Stortinget, understreker 85-åringen.

Mye penger i omløp

Brattås sier at selv om man også bygde veier før i tida så har det aldri vært så mye penger i omløp som i dag. Han prater fortsatt med det som har vært sentrale folk på Stortinget om samferdsel.

– Det er statens ansvar å bygge og vedlikeholde veg. Og bompenger har jeg aldri vært noen tilhenger av. 

Det sier Brattås og peker på prosjektet som ble skrinlagt av kommunestyret i Holtålen i fjor høst der man skulle finansiere utbygginga av fylkesvegen med bompenger. 

Han understreker at bompengene som finansieringsmodell kom etter tunnelen i Svølgja ble bygd.

– Vi bygde jo i Svølgja, og det var jo staten som var vegeier. Og jeg tror ikke det hadde vært bygd tunnel i dag hvis det hadde vært fylket som hadde vært ansvarlig, understreker han.

– Så hva er løsninga for å få en bedre situasjon da?

– Nei, altså, det må jo jobbes mot Stortingets folk. Du vet, penger finnes voldsomt av. Det fins så mye penger.

Han mener at Arbeiderpartiet kunne fulgt Fremskrittspartiets eksempel med å si at man ikke vil ha bompenger.

– Det kunne Arbeiderpartiet ha gjort òg. De kunne sagt at for ettertida så blir det ikke snakk om å bygge mer bommer. Vi har nok penger til å ta vare på vegen framover.

Kjørt på vegen siden 1959

Dagfinn Brattås har kjørt på fylkesvegen siden 1959. Både som lastebil- og bussjåfør.

Det som er utrolig er at han ikke har levert inn en eneste skademelding i perioden, med tanke på hvor dårlige forhold det har vært på vegen i alle disse årene. 

– Jeg kjørte lastebil og kjørte en del for samvirkelaget med varer før jeg begynte å kjøre buss. Jeg må si at jeg har hatt flaks fordi det har vært nære på noen ganger. 

Selv om det har skjedd mye med vegen siden den gangen i 1959 når Brattås begynte å kjøre, så står det fortsatt mye igjen før vegstandarden er akseptabel, mener den tidligere bussjåføren.

–Det må fremdeles et sterkt, og ikke minst bredt engasjement til for å gjøre vegen enda sikrere.