– Vår medfødte galskap

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dagene går enten vi vil eller ikke, og om natta sover vi for det meste. En livsrytme vi bare må venne oss til. Ulike livsførsler gjelder for alle biologiske arter på jorden vår. Og ingen lever evig. Liv og død er som lys og mørke, en alen av samme stykke som neppe lar seg skille. Av jord har du kommet til jord skal du bli, sier prester ved begravelser. Vi får bare tro at det skyldes en urgammel balanse som finnes i naturen, der det ene er avhengig av det andre.

Forskerne mener at det evolusjonære livet startet for over 3,7 milliarder år siden ved en form for celledeling. Siden har prosessen gått sin gang og skapt et mylder av ulike arter. En av disse artene er oss mennesker. 

Det er rart å tenke på at vår menneskeart oppsto for omtrent 300 000 år siden, og at vi tidligere var aper som levde i trærne. Våre forfedre fant tidlig ut at de trivdes bedre på bakken og tok beina fatt. Fra Afrika skjedde det en storstilt utvandring til mange kontinenter, og underveis lærte de stadig noe nytt og spennende! 

Det mest forunderlige var nok at vi til stadighet fant opp nye ting, og etter hvert forsto at vi var i besittelse av helt spesielle evner. Kognitive evner som ingen andre arter så ut til å være i besittelse av, og som har gjort menneskeheten til konge på haugen. Jordklodens overordnede myndighet. Det kan vi være stolte av, men samtidig betyr det et stort ansvar. Ikke bare for vårt eget ve og vel, men også for alt annet som har med kloden vår å gjøre. 

Vår historie har hittil vist at vi ikke har greid å håndtere dette ansvaret på en god måte. Det har nok med å gjøre at vi har samarbeidsproblemer. Vi har hele tiden slåss om makt og possisjoner, noe som har ført til grusomme kriger og konflikter mellom land og folk opp gjennom tidene. Pågående kriger i Ukraina og på Gaza er et godt eksempel på dette. Krig er ringakt for liv, og må derfor karakteriseres som galskap. Alle er i prinippet imot slike bestialske handlinger. Allikevel skjer det, noe som i seg selv er selvmotsigende.

Men hvor kommer så all denne galskapen fra? Det er et stort spørsmål. Men det er vanskelig å finne noen annen forklaring på fenomenet enn at det må være noe som ligger nedarvet i vår evolusjonære natur, og som vi selv tilsynelatende ikke har kontroll over. Hvis det er slik at vi ikke har full kontroll over oss selv, men også blir styrt gjennom evolusjonær påvirkning, ja da står vi over for et eksistensielt dilemma. Hvis vi skal ha håp om å overleve på lang sikt, må vi stå opp for oss selv og legge godviljen til. Det er tross alt vi som er de øverste ansvarlige.