Et sykdomstegn for demokratiet

Det er en bekymringsverdig trend at aktører i samfunnsdebatten stadig oftere ønsker å være anonyme. Vi ønsker å være en arena for åpen og fri debatt, og vi er glade for alle som sender oss debattinnlegg og ytringer. At alle har mulighet for å bli hørt, er viktig for det lokale demokratiet.

Derimot er det et sykdomstegn at debattklimaet tidvis er så hardt at det oftere skjer at innsender ikke vil signere ytringa med fullt navn. Som et redaktørstyrt medie, publiserer vi aldri leserinnlegg uten å vite hvem avsenderen er, og bak hvert anonyme leserinnlegg ligger en grundig redaksjonell avgjørelse der innsenders begrunnelse er vurdert.

At vi er nødt til å gjøre dette, er dessverre et tegn på at ytringsrommet ikke lenger er fritt nok, og at samfunnet vårt er på veg i feil retning.

En ting er kommentarfeltene i sosiale medier, der mange kan se ut til å glemme at de ytrer seg under fullt navn. Veien er kort fra en impulsiv tanke og et forbigående raseri, til å hamre løs på tastaturet mot en forsvarsløs part. Å tillegge motparten meninger er en gjengs taktikk.

Enda mer bekymringsverdig er det at folk som har meninger, ikke lenger tør å si dem høyt, i frykt for å møte represalier i eget lokalsamfunn. Det er vår plikt å la ulike meninger komme til orde, og samtidig har vi en plikt til å beskytte kildene. I dette skjæringspunktet dør den offentlige debatten under press fra hets og negativitet. 

Det er et demokratisk problem som gjør samfunnet fattigere. I et stadig mer polarisert verdensbilde preget av konflikt, trusler og forsøk på å tie motstanderne, er det viktigere enn noen gang med et offentlig ordskifte. Skal vi få til det, må det også føles trygt, og en må skille mellom sak og person. Det frie ord kan aldri få tape for frykten.