Vongraven

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. 

Andreas Vongraven etterlyser debatt om dette navnet. Og det er vel ikke så rart. 

Siden ingen VET hvordan området fikk navnet sitt, vil derfor alt kun bli antakelser og sannsynlighetsberegning.

Dette er ei grend øverst oppe i Ålen på grensen mot Nesvoll. På 1800-tallet emigrerte folk derfra til USA. Etterkommerne etter disse utvandrerne kaller seg fortsatt for «Vongroven». – Altså uten d, i likhet med mange andre navnebærere.

Anders Jonsen Reitan skrev konsekvent «Vongraven» i bygdeboka si «Ålen». Han fabulerte ellers litt om forstavelsen «Von», og fordi strøket iblant kunne være værhardt, lurte han på om ordet kunne bety «vond». Men hvis det var forklaringen, skulle mesteparten av Rugldalen ha hett «Vonddalen», for maken til værhardt strøk skal en lete etter. Og dersom det, «slik gamle folk trodde», spøkte nede i Rugldalsjuvet eller i bekkdalen ova- og nordafor grenda, gir ikke det grunn til å benevne selve engsletta imellom som «vond». I så fall burde navnet ha inneholdt d helt fra opprinnelsen.

Etymologisk har ordet «von» flere betydninger. Det kan komme fra tysk, hvor ordet betyr «fra». Så har vi det norske ordet «von», som kan bety «håp/utsikt til». Og ifølge «Norsk etternavnleksikon» kan det også bety «strimle», «teig» eller «smalt engstykke». Bemerkelsesverdig er det dertil at ikke så rent få skriver «Wongraven», altså med W. På tysk har vi verbet «zu wohnen», som betyr «å bo». Både tysk og norsk er germanske språk med mange urgamle, felles ord – om enn i dag i litt ulik bekledning. Slik sett kan Wongraven bety «et bebodd engstykke/en teig langs ei djup grop».

I «Ålen og ålbyggen», bind I, opplyser Aud M. Tretvik at «Iver Jonsen Bårdstu byksla engslettet Vongraven i almenningen, men i 1779 lot han Adam Andersen Engan (1740-1803) få overta bykselen». Da ble det bygd opp et gårdsbruk på Nordpå. Men bruken av området er mye eldre enn dette.

A. J. Reitan fortalte at Vongraven opprinnelig ble brukt til setertrakt for mange gårder i bygda. Og «På ei flate ovenfor Rugelråen hadde Reitan setrene sine», så der var det tydeligvis gras- og beitemark med utsikter til og von om livberging. A. M. Tretvik skriver at Reitangården(-e) trolig ble ryddet og bebygd lenge før Svartedauden. Da ble nok utmarka rundt om benyttet til setring, siden dette er en utgammel tradisjon. Også myrslått har holdt seg opp til vår tid.

På 1990-tallet ble det ut fra antakelser besluttet at fra da av skulle navnet staves med bokstaven d, altså «Vondgraven». Antakelsene bygde på en uttale med palatalisert n, slik den blir artikulert i Trøndelag, Nord-Norge og deler av Møre. Jfr. Otto Nilsens vise «Hainnhoinn i bainn». En slik uttale av n kan ha smittet over på n-en i «Von» i deler av bygda, selv om denne forstavelsen har bare én n.

I vår dialekt har vi mange ord som uttales likt uansett skrivemåte. Eks.: grund – grunn, hand – han, hund – hunn, sand – sann, sund – sunn, vind – vinn. Dertil bånn (born), hånn (horn), kånn (korn). Lista kan forlenges. Skulle man bare legge uttalen til grunn og derfor skrive alle orda likedan, ville det garantert oppstå både forvirring og misforståelser. Ovenstående eksempler viser med all tydelighet at uttalen slett ikke alltid angir skrivemåten.

Navnet Vongraven er altså sammensatt av to ledd, – von og graven. Jeg vet ikke om ei grav er vond; jeg har aldri prøvd. Men «graven» har sikkert noe å gjøre med å «grave», for både elva og bekken på hver side av grenda har virkelig gravd seg ned i grunnen. Å ramle utfor der ville utvilsomt gjøre vondt. Men sletta derimellom er jo ikke «vond». Den gir gras til husdyra og von om noe å leve av.

Så vidt jeg vet, finnes det ikke mange sammenhengende ord med -on som forledd på norsk. Det engelske navnet «Monroe» uttales også på norsk med tynn n. Det er naturlig, fordi n og r er såkalte dentale lyder, som dannes foran tennene. Lydene av g og palatal n dannes derimot lenger bak i munnen. Slik virker g-en inn på uttalen av n, slik at den kan bli palatalisert og påvirke uttalen av «Vongraven».

Jeg kom til å tenke på Vangrøfta i Os, og hvordan det navnet blir uttalt. Siden det er kun én g der, kan «Van» ikke komme av orden «vang», for da ville det jo ha hett «Vanggrøfta». Men kunne det komme av «vann»? – Vel, da skulle det jo hete «Vanngrøfta». Jeg var i tvil om uttalen og ringte derfor en historieinteressert osing, en klassekamerat fra gymnastiden på Tynset, Kåre Bakosgjelten. Da jeg spurte, ble sågar han usikker på uttalen. Men han fant fram ei bok av Jon Olav Ryen: «Stedsnavn i Nord-Østerdal med Rondane, Rørosfjella og Femundstraktene». Heller ikke der sto det noen definitiv løsning på problemet med «Van» i «Vangrøfta». Men boka nevner en sjø øst for Femunden, som ligger på begge sider av landegrensen. På vår side heter den «Vonsjøen», mens på østsiden er navnet «Våndsjön». Litt nord for denne ligger på norsk side «Lille Vonsjøen». Forfatteren har ingen forklaring på forleddet «Von», men åpner for tolkningene både «håp om godt fiske» og adjektivet «vond». (Hvis det siste skulle være tilfelle, bør den etter min mening dele betegnelsen med mange sjøer, fordi det kan være trasig når vind og bølger herjer med en båt.) Men det svenske «Vånd» er jo navn på en liten gnager!

Av alle disse forklaringsmulighetene står man tilbake med den originale skrivemåten «Von» i Vongraven. Den har sine opplagte betydninger. Det het verken «vond» eller «vånd», selv om begge disse orda garantert har eksistert i språket vårt i uminnelige tider.

Kommunen valgte seg altså ut én av mange mulige tolkninger av navnet som grunnlag for det skjebnesvangre vedtak å endre skrivemåten fra Vongraven til «Vondgraven». Dette minner litt om overgrep på det gamle navnet, og har medført forvirring angående veinavn, stedsnavn og etternavn. Da kan man undres over om det var særlig klokt med navneendring …

Noen dager etter at jeg hadde ferdigstilt dette skrivet, dukket det opp noen minner i hukommelsen.

Min mor, som selv hadde pikenavnet Vongraven og vokste opp der, var svært godt orientert om slekt. Dertil var hun lett å spørre når jeg lurte på noe om språk. For øvrig kunne jeg iblant få inntrykk av at jeg var en gedigen plage for henne, fordi jeg til stadighet maste om svar på «hvorfor» om alt mulig. Når jeg f.eks. spurte hvor det ble av den og den familien, kunne hun litt irritert svare: «Sj, de bosatte seg/bodde bare på ei lita von» (der eller der). Videre kunne hun benevne en utmarkslått med ei løe på for «ei lita von». Ganske spesielt er det også at hun kunne kalle ei småvokst øy for «ei lita von».

I denne sammenhengen er dette for meg viktig. Skulle jeg utlede en tolkning av forleddet «Von» i Vongraven, måtte det derfor bli en «jordflekk» (ev. flere) der det var mulighet for å dyrke og leve av jorda. Iallfall står det for meg nå klart hvorfor den opprinnelige skrivemåten rett og slett var «Vongraven», og at dette må være den riktige.