Jannicke Mellin-Olsen (1957 - 2025)

Jannickes personlighet og utrettelige kamp for det hun trodde på, var unik. Ingen utfordringer var for store, ingen for små. Hun beveget seg med den største selvfølgelighet blant ledende politikere i mange land. Hun ville bidra til tryggere og bedre medisin . 

Hun var den første norske kvinnelige lege som gjennomførte militær førstegangstjeneste og hun arbeidet som lege både for FN og Røde Kors mange steder i verden. Hu startet sin utdannelse i anestesi i Trondheim og var en høyt verdsatt medarbeider også på Røros Sykehus. Hun ble tidlig engasjert i arbeidet for pasientsikkerhet og for åpenhet og kommunikasjon omkring uheldige hendelser. Mange politikere og helseministre fikk føle hennes engasjement. 

Hun fikk etablert en havarikommisjon for helsevesenet (UKOM) og gjorde en avgjørende innsats for bedre medisinsk oppfølging av norske soldater som hadde vært i FN tjeneste. I den Europeiske Anestesilegeforeningen ledet hun arbeidet med The Helsinki Declaration for Patient Safety, et dokument som nå er anerkjent verden over. Engasjementet ble videreført da hun ble president i verdensorganisasjonen for anestesiologer, WFSA i 2018.

 Men hun var også opptatt av hverdagens nære utfordringer, som arbeidsmiljø, trivsel og omtanke for sine medarbeidere. Hun var den som med lysekrone på hodet vandret rundt på sykehuset og sang om St Lucia, og som deltok i fakkeltog på Røros for å bevare det lille sykehuset. Hennes innsats var formidabel. Ledere og politikere i Helse Midt-Norge vil sent glemme da de ble hudflettet under folkemøtet på Røros i 2009. Her omtaler hun selv i sitt julebrev, opplevelsen av møtet på Røros i 2009:

«Litt av den samme stå-på-følelsen har jeg sett på Røros, der sykehuset er truet nok en gang. Ledelsen der har også stått på, mot alle odds. I vinter het jeg forresten «Messias-Olsen» der, etter at jeg dro direkte fra Karachi via en våkevakt på Bærum sykehus til et folkemøte. Ingen av de andre legevåpendragerne kunne komme. Jeg ville at skulle det verste skje, skal jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan, så jeg tok oppdraget. Søvnløsheten gjorde meg noe oppgiret, og jeg kastet meg over stortingsrepresentantene alt på Gardermoen. 

Jeg ble mottatt som en dronning – «Hun er kommet!» og holdt det som pressen omtalte som «et kraftfullt innlegg», salen ropte «jaaaa» og ga stående applaus. Marvin Wiseth sammenliknet meg med Aril Edvardsen. Etterpå ble jeg fraktet til Støren i den kalde, klare vinternatta og tok nattoget hjem for å nå morgenmøtet på Bærum kl. 07.30 neste dag. Siden har kampen fortsatt, vi gir oss ikke. Både på Røros og ellers i helsevesenet har jeg i år følt meg som en blondine som står og banker på et hårete bryst og får vite at jeg er søt når jeg er sint.»

. Hun ble Ridder av første klasse av St Olavs Orden, og var æresmedlem både i den norske, skandinaviske og europeiske anestesilegeforeningen. Men, mest av alt vil vi huske Jannicke som et varmt menneske med omtanke for alle, og et glødende engasjement for faget og verdens urettferdighet. 

Hennes liv ble dessverre for kort, men hun brukte tida godt. Det er nærliggende å tenke på Arnulf Øverlands dikt fra 1937 «Du må ikke sove «. der han skriver at du «ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv». Han minner oss også på å bruke vår frihet og vårt engasjement mens vi fortsatt har frie hender!