Slår tilbake mot Kjerkols lobby-stempel:
– Faller på sin egen urimelighet
AKSEPTERER IKKE STEMPEL: Leder John Fiskvik i Motvind Norge finner seg ikke i å bli stemplet som en lobbyist av stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol (Ap).
Motvind Norge
Leder John Fiskvik i Motvind Norge kommer med tilsvar på innlegget fra lederen for energi- og miljøkomitéen på Stortinget, Ingvild Kjerkol (Ap).
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Ingvild Kjerkol tar feil når hun hevder at vindkraft på land er en nødvendig og bærekraftig løsning for Norges kraftbehov. Hennes påstander står i sterk kontrast til fakta og de reelle konsekvensene av vindkraftutbygging i norsk natur og lokalsamfunn.
Kjerkol snakker om «grå områder» som potensielle steder for vindkraftutbygging, men virkeligheten viser noe annet. Moifjellet i Bjerkreim og Finnmarksvidda er langt fra «grå områder». Dette er områder med høy naturverdi som ikke bør ofres for vindkraftprosjekter.
OED (Olje- og energidepartementet red. anm.) avslo konsesjonssøknaden for Moifjellet i 2012 nettopp på grunn av betydelige negative konsekvenser for naturmangfoldet, spesielt for kystlynghei og rovfuglbestander. Til tross for dette søker Statkraft nå på nytt om konsesjon i samme område, noe som er et klart eksempel på gjentakelse av tidligere feil. Dette viser at det Kjerkol kaller «tabber» fortsatt gjøres i dagens utbyggingsplaner.
Nesten alle nye vindkraftsøknader er for naturområder, ikke «grå områder». Eksemplene fra Gulen kommune, hvor Zephyr ønsker å starte utbyggingsprosjekt på Brosviksåta og Dalsbotnfjellet, understreker dette. Disse prosjektene ble tidligere avvist av NVE og OED på grunn av negativ miljøpåvirkning.
Videre, å påstå at Motvind Norge er en lobbyorganisasjon faller på sin egen urimelighet. Motvind Norge består av 20.000 medlemmer som kjemper for å bevare norsk natur, sikre bolyst og folkehelse i distriktene og sikre demokratiske rettigheter i beslutningsprosesser. Våre frivillige har ingen økonomisk gevinst i dette arbeidet – tvert imot, vi investerer vår tid og ressurser for en større sak.
Kjerkol nevner også energieffektivisering, men dette burde vært hovedfokus, ikke en bisetning. Energieffektivisering (ENØK) har et enormt potensial for å redusere energiforbruket uten å skade naturen. EU og IEA (International Energy Agency red. anm.) anerkjenner ENØK som en energikilde på linje med fornybar energi. Investeringer i varmepumper til alle husstander kan gi arbeidsplasser over hele landet og bidra til betydelige energibesparelser, noe som er langt mer bærekraftig enn havvindsubsidier.
Det er påfallende at Kjerkol og hennes likesinnede i regjeringen ser ut til å støtte en økt produksjon og forbruk av strøm uten en kritisk vurdering av konsekvensene. Fornybar Norge, som hun refererer til, representerer kraftbransjens interesser, ikke klimaets, naturens eller befolkningens beste. Vi må huske at evig vekst ikke er en løsning, men en trussel mot både klima og natur.
Kjerkol hevder også at utbygging av vindkraft kan gi inntekter til bedre skoler og eldreomsorg i kommunene. Da må vi spørre: til hvilken pris? Skader på naturen kan ikke alltid repareres, verdien av intakt natur er uvurderlig – og hvem ønsker å bo nært skadelige vindkraftanlegg?
Og skal det virkelig være nødvendig at kommuner må selge seg til vindkraftbransjen for å kunne gi sine innbyggere en verdig alderdom, når staten renner over av penger?
