– Når en ung liten kar fra Haltdalen klarer å komme seg på det internasjonale kartet i boksing, da er alt mulig

 Kjære Andreas! 

Det e så trist at du skal fløtt, du har virkelig vært verdens beste lærer. Du har vært en veldig god støttespiller for oss alle og vi e så glad i dæ. Etter min mening har du lært oss det viktigste her i livet, nemlig å ta vare på hverandre og løft blikket. Du har vært ei trygg havn for mange av oss. Og en person som man kan stol på. 

Du sjer alle. Du trøste, tar vare på og tilrettelegg for alle. 

Det er ordene til en av elevene i tiendeklasse på Frøya ungdomsskole, som Andreas inntil nylig var kontaktlærer for. 

Jaja de funker en dag til 

– Vi flytta inn rett før jul, så nå er det kaos med flytteesker overalt. Men vi prøver å legge vekt på hva som egentlig er viktig, sier Andreas Evensen Goa. 

Det er mandag ettermiddag og han kom akkurat hjem fra en luftetur med dattera Kornelia (2) og hunden Lex. Yngste tilskudd i familien Tora Elise (4 mnd.) sover i en liten hengekøye på stua.

– Mona og jeg må rote i pappesker for å finne klær til oss selv, og de vi finner, lukter vi på og tenker «jaja, de funker en dag til». 

Andreas og kona Mona Evensen Goa kjøpte huset i Gjøsvika i sommer, etter fem år ved havgapet på Frøya. Mona fikk for et år siden en spennende jobbmulighet som kommunedirektør i Holtålen, og med familieforøkelsen fristet det å bo nærmere familie og barnepassere.

Les intervju med Holtålens nye kommunedirektør, Mona Evensen Goa, her:

– Om du ikke har glede av det, så kan du ikke gå i den ringen

– Min mor bor helt nord i Holtålen. Jeg tror hun setter stor pris på at vi flytter hit. Monas familie er i hjembygda i Aure kommune, i Møre og Romsdal, så de er et stykke unna. Men nærmere nå enn da vi bodde på Frøya. 

Her er det litt kjent og kjært. Minnene om Røros strekker seg til martnan og Bergstadcupen. 

Både han og Mona begynner med stort sett blanke ark i sitt nye samfunn. 

– En ting gleder jeg meg veldig til allerede! Jeg er greit kjent i Femundsmarka, etter å ha tilbrakt sommere og påsker der med familien. Så snart vi få mulighet skal jeg ta med familien til Synnervika, og padle ned tømmerrenna, sier han. 

Det var mye muligheter for friluftsliv på Frøya også. Men det tok et par år før Andreas synes det var ok uten fjell eller særlige høydeforskjeller. Han synes det var uvant, ja nesten ubehagelig, i starten. 

Besselvassheia med sine 67 meter over havet er Frøyas høyeste topp. Eksotisk for en som har vokst opp i Haltdalen med fjell i alle retninger. 

– Det som virkelig er fint på Frøya er himmelen. Når det er mørkt fra november til januar føles det som den er uendelig stor over deg, beskriver han. 

Stor støtte, oppmann og altmuligløsning

Mona og Andreas møttes på Kristen videregående skole Trøndelag i Trondheim og har holdt sammen siden. De bodde i byen under hele boksekarrieren hans. Med trening på Melhus, studier på Dragvoll og diverse jobber rundt omkring var det et hektisk liv. Fra det ene til det andre. 

Paret gifta seg i 2018. Ifølge Andreas har kona vært en stor støtte gjennom hele boksekarrieren, pluss oppmann og altmulig-løsning i tillegg.

– Jeg skal ikke si at siden Mona har fulgt meg gjennom tykt og tynt i boksinga, derfor er det hennes tur nå. Men det dukket opp en spennende jobbmulighet på Frøya for henne, og vi hadde begge lyst til å prøve å bo utenfor byen. Vi er jo begge vokst opp på landsbygda. 

De prøvde, og likte livsstilen utenfor byen. 

Likte best å trene innendørs

– Hvorfor starta du med akkurat boksing?

– Rocky Balboa skal ha litt av skylda. Samtidig hadde jeg en tremenning som flytta til Melhus for å gå på skole og starta med boksing der. Da han kom hjem i helgene var det kult å høre om treninga og lære av han. 

Andreas sier ofte på spøk at med en to år eldre storebror som hele tida har vært større og sterkere, har det vært grunn til å utjevne ulikhetene i brødrekranglene. 

Oppveksten i Haltdalen besto av en del fysisk arbeid, han var innom fotball, turn, langrenn og tilbrakte utallige timer på snøbrett i Ålen skisenter. 

– Som 14-åring landa jeg på en idrett der man kun kan skylde på seg selv om det går bra eller dårlig. Det var driven for meg. I boksing fikk jeg konkurrere mot meg sjøl. 

– Dessuten var jeg bedagelig anlagt og likte ikke trene så mye utendørs som skulle til for å bli god på ski. Men jeg hadde stor glede av alle lysløyperenn da.

Talent for å dra på trening 

Andreas mener han er helt uten talent for boksing. Det var talentet for å dra på trening som sørget for framgangen og suksessen. Og med den bedagelige «anlagtheten» var det enklere med innendørs trening. 

Treneren Helge Wærøy fikk oppgaven med å skape gull av gråstein, ifølge Andreas selv:

– Jeg måtte jobbe for det. Alt jeg har fått til er kun på grunn av lysta til å dra på trening. 

– Boksing er jo en krevende idrett. Hvordan brøt du gjennom frykten i starten?

– Ikke lenge etter at jeg starta, sa treneren: «Nå skal du få prøve deg i en kamp, og så ser vi hvordan det går.»

Da Andreas fikk spørsmålet om å prøve en kamp, hørtes det kjempegøy ut. Men jo mer kampdagen nærmet seg, jo skumlere ble det. 

– De dagene fikk jeg lære meg selv å kjenne på en god måte. Jeg ble kjent med både nervøsitet og frykt. Nå sier jeg ikke at akkurat det er viktig og riktig for alle og enhver, men det å gå litt utenfor komfortsona har vært veldig viktig for meg.

På trening var rammene faste, selv om det var tungt, tøft og hardt, det også. Men kampene var enda et steg utenfor komfortsona. I amatørboksing har man to minutter i kamp med et minutts pause mellom rundene, og man får tilbakemelding fra treneren i pausene. I ringen er det blått og et rødt hjørne. 

– Under kampene lærte jeg hvordan jeg takler å være i pressede situasjoner. Man skal jo i utgangspunktet stole på at treninga man har lagt ned er god nok. At man kan det man holder på med. 

Karriere i rakettfart

Han starta å trene fullt i august i 2002, deltok i junior NM februar 2003 og senior NM mars eller april samme året. Og vant begge konkurransene. Det ga motivasjon til å fortsette.

Andreas tror den største grunnen til at han holdt på med sporten i så mange år, er det gode treningsfellesskapet i klubben. Det er en individuell idrett, og alle hadde fokus på prestasjon og resultat. Samtidig ville de gjøre hverandre bedre, og støtta hverandre ubetinga i utviklinga. 

Verdiene hans har hele tida vært de samme:

– Hardt arbeid lønner seg, det har jeg med hjemmefra fra oppveksten. Jeg har stolt på at ingenting kommer av seg sjøl. Man må legge inn en innsats. Yte før man kan nyte. Det er en oppsummering, i en klisjéfylt setning, sier han med et smil. 

– Boksinga ga en trygghet i hvem man er og hva man kan. Og disiplin. 

Tilbakemeldingene han fikk fra treneren har skapt en bevissthet rundt konstruktive tilbakemeldinger i jobben som lærer. 

– Når det kommer til vurdering av mennesker, tenker jeg at formativ vurdering er viktigst. Det er ingen vits i å se på det som er feil, det du ikke fikk til. Selvsagt kan man nevne hva som eventuelt kan gjøres bedre, men uten at det er hovedfokuset. 

– Jeg er opptatt av å se hva elevene gjør bra, trekke det fram og bygge videre på det, understreker han.

Følg drømmen, ikke strømmen 

Andreas tror det er en viktig verdi å gi til ungdom, at man kan få til det man vil uavhengig av bakgrunn. Samtidig som man må legge ned arbeid i det. 

Jo bedre forberedt man er, jo mer arbeid man har lagt ned, dess mer rustet er man til å takle utfordringene som kommer. 

– Om det er en lærdom, gjør det du synes er artig. Gå egne veier og ta utradisjonelle valg. Følg drømmen og ikke strømmen. Selv om det gir masse utfordringer, oppfordrer han. 

– Beviset på at du klarer det du vil, er meg. Når en ung liten kar fra ei lita bygd i Haltdalen klarer å komme seg på det internasjonale kartet i boksing, da er alt mulig.

Selv mener han at læreryrket var et tilfeldig valg, som dukket opp i løpet av tida på videregående skole. Andreas valgte det som var enklest å kombinere med alle treningstimene. 

Men Mona er ikke enig i det:

– Du valgte det jo fordi du er så flink med barn, skyter hun inn fra sofaen, der hun og barna underholdes av Pippi Langstrømpe. 

– Jojo, kanskje det, svarer Andreas.

Tanken var at om alt annet skulle gå feil, ville han ha undervisninga som yrkesvei i bakhånd. Et «potetyrke». 

Planen var å holde på med boksing så lenge det var gøy. Det siste året begynte han å kjenne på at det var mindre artig, selv om det var nærmest en fulltidsjobb. 

Bare ved å være seg sjøl 

– Hva sier elevene dine om deg?

– På Huseby og Stabbursmoen i Trondheim og nå til sist Frøya, har jeg hatt noen elever som det virker som jeg har utgjort en forskjell for. Det har vært viktig for motivasjonen.

Elevene han sikter til var litt på siden av klasseromsundervisninga, og fulgte lite med da han underviste. Men de har fått til å bli det de ønsket, kommet inn på utdanningene de ville og fått jobbene de ville ha. 

Bare ved å være seg sjøl. 

– De har skrevet til meg i ettertid og takket meg for at jeg er en person som har sett dem, hatt trua på dem. Det er slikt som treffer veldig sterkt. 

Nå har Andreas vært lærer i elleve år og lurer på om tida er inne for å gjøre noe anna. Å jobbe med ungdom og mennesker generelt er veldig artig, og det gir også ny lærdom.

– Jeg vil helst unngå å bli en bleieskiftende zombie som er på jobb i ny og ne. Jeg vil lære noe nytt, og det frister med innsikt i ledelse. Så nå under pappapermen tar jeg 90 studiepoeng over tre år, i strategi og ledelse. Det er i regi av Nord universitet. Men jeg har ikke noe mål om å bli leder. Relasjonsbygging liker jeg, presiserer han. 

En mindre synlig kamp 

I 2019 fikk Andreas en kreftdiagnose. Skjoldbruskkjertelen ble operert ut, og radioaktiv jodbehandling satt i gang. 

– Skjoldbruskkjertelen regulerer stoffskiftet, så nå tar jeg medisiner for å holde funksjonen i gang. 

Blodprøver hver sjette måned må til for å finne riktig dosering av stoffskiftemedisinen. Den siste kontrollen viste ingen aktivitet av kreftceller i området der skjoldbruskkjertelen var. 

– Legen sier det ser veldig bra ut. Eneste at blodprøvene viste lite grann høyere kreftverdi enn sist, noe som betyr at dosen stoffskiftemedisin trenger å skrues opp.

Han beskriver tida før blodprøvene hvert halvår som en periode med tankekjør.

– Enn om de finner kreftceller. Men så har jeg blitt flinkere til å lufte tankene når de kommer og snakke åpent om det. Så det er ikke så «farlig» å vente på blodprøvesvarene lengre. 

Andreas er opptatt av å se ting i sammenheng. Den siste tida har vært travel med hussalg, flytting og et nytt familiemedlem. 

– Jeg merker at jo eldre jeg blir, dess viktigere er det med roligere tempo i alt. Nå ser jeg mer holistisk på mennesket og på kroppen, avslutter han, samtidig som han starter med tilbredninga av dagens torskemiddag.