Hompetitten, hompetatten, hompetuttenteia
Bjørg Figenschou kommer med sine betraktninger i spalten «Bjørgs hjørne». Foto: Ingrid Hemming
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Å sykle på Røros er blitt
en risikosport. Farlig å kjøre bil også. Dype hull og skarpe asfaltkanter overalt! Heldigvis vet vi hvor de er, de har vært her lenge, men de er så tette at
det er vanskelig å unngå. Det kommer jo av og til noen imot også
Nå er det en risiko for å bli
stempla som sur gammel kjerring. Hvor ble de blide ungjentene av? Og hvor
kommer alle de sure kjerringene fra? Der er jeg nå. Ikke sure oppstøt, da måtte
jeg droppe raud vin og bli enda surere – potte sur over mye.
Først er jeg sur på
Fondahuset. Hvor lenge var Adam i Paradis? Hvor lenge var Jane Fonda i
Granlundhuset? Jeg husker mannen min gikk og håpet at hun skulle få tannverk,
men nei da, det fikk hun ikke. Kanskje det i tilfelle ville ha blitt henta en
tannlege fra Hollywood. Ære være de som pusser opp huset og lager utstillinger
og flotte konserter, men navnet?
Da vi var i Montepulciano i Italia til en av
A. Spangens bursdager, sto det messingskilt på noen hus: Garibaldi var her. Da
tenkte vi å lage slike skilt på Røros: Her har A. Spangen spist middag! At vi ikke gjorde det! Vi måtte jo ha laga
kobberskilt.
Så er jeg sur på klærne
folk går i. Menn er ganske påkledd, bortsett fra finnen i European Song
Contest. I «Skal vi danse» er mennene anstendig kledd, men daman! de er nærmest
nakne. Som sur kjerring, ville jeg nok blitt blidere om det var Omvendt. Og finalen
i Malmö! Til og med programlederne var
utringa til navlen med hull i klærne her og der. Barnebarnet mitt syns jeg var
helt ubegripelig. Alle er jo slik, sa hun. Hør på musikken i stedet! Det hjalp
ingenting.
Det er ingen spøk å bli
gammel. Ingen spøk å være sur heller. Det eneste du vet er at du ikke kommer
herfra med livet i behold, sa ei venninne for å muntre meg opp. Det hjalp
heller ikke. Det verste er å falle. Jeg snubla i ei rot og falt i mosen. Mykt og
deilig og alt såre vel, men senvirkningene var à la Covid. Nå har jeg halta
verre enn vanlig i ei uke. Ei jevngammel venninne sa: når jeg faller og kjenner
at ingenting er brukket, takker jeg Gud før jeg reiser meg opp. Det tenkte ikke
jeg på. Neste gang skal jeg takke mens jeg ligger nede. Hvis det er noe å takke
for, da.
Det siste
irritasjonsmomentet er de nye plastkorkene som ikke kan skrus av. De henger
fast og når du skjenker, og det er i korken du treffer. Mye søl. Fløte er verst for
meg, men til og med solbærsaft lager trøbbel. A. Spangen sier det er like mange sure
gamle gubber som kjerringer. Ikke mye trøst i det heller. Han har mista grepet
i høyre hånd og sliter med skrukorkene. Trist å ikke få opp vinflasker. Nå
har han funnet fram en nøtteknekker. Like ille å ikke få opp Tonic for den som er
avhengig av GT om sommeren. Sånn er det
vel å miste grepet.