Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Vi har nettopp lagt bak oss en russerevy her på Røros. Sammen med medregissør og koreograf Aina Sandnes Røste, har jeg fått være med rødrussen på det jeg tror har vært en transformativ reise for svært mange av dem.
Det som for mange kanskje fremstår som et artig lite sideprosjekt for en festglad gruppe ungdommer, er egentlig et enormt stykke arbeid. De nitti minuttene med sceneforestilling som publikum opplever, er et resultat av hundrevis av timer med kreativ skriving, koreografitimer, tekstpugging, øvinger med band og regi, filming, budsjettering, markedsføring, møter med teknikk og kulturhus, kakebaking, bygging av scenografi og fiksing av rekvisitta, sminke og kostyme.
Jeg og Aina har hatt regi på flere russerevyer. Hvert år hører vi det samme fra russen selv og de rundt: de har blitt mer sammensveiset som gjeng, de har blitt tryggere på hverandre, de har blitt tryggere på seg selv. Det merkes i klasserommet, det merkes i hjemmet. For oss, som har vært med dem på hele prosessen, fra å være en nokså stum forsamling med usikre og tilsynelatende ukomfortable 18-åringer til å bli et fyrverkeri av et ensemble som samarbeider som et maskineri og formidler med kropp, ansikt, stemme og sjel på ei diger scene, kommer ikke dette som noen overraskelse.
Det som derimot er litt overraskende, er hvorfor vi, som samfunn, fremdeles ikke klarer å oversette disse observasjonene slik at russerevy (eller alle andre lignende prosjekt i skole, for den saks skyld) blir en formalisert og integrert del av de store folkehelse- / livsmestring-/ psykisk helse-satsingene som finnes, både i grunnskole og videregående skole. Eller hvorfor vi ikke integrerer deler av produksjonen i skolens faglige innhold. En revy starter som regel med idemyldring og deretter tekstarbeid. Alle som har drevet med idemyldring og skrevet, eller som har forsøkt å skrive en revytekst, vet hvor vanskelig det kan være. Veien fra ide til tekst krever kjennskap til en særegen sjanger kun en begrenset mengde attenåringer har et forhold til, om noen.
Hva om noen språktimer kunne vært dedikert til å se revynummer, bli inspirerte, jobbe med kreativ skriveprosess og produsere revytekster, gjerne allerede fra første trinn på videregående? Flere skoler har entreprenørskap som fag. Jeg ser mange små og fine bedrifter som skapes hvert år, de er innovative og kule, og elevene lærer seg både prosjektering, produksjon, markedsføring, ledelse og salg. Her kunne russerevy også vært en bedrift. Her opererer elevene med hundretusenkronersbudsjett, må inngå avtaler med hus, teknikk, band og regi. De jobber jevnt med produksjon i flere måneder i strekk, de må planlegge, bygge, skape og øve. De må selge varen. De må betale sine ansatte til og med.
Årets russerevy hadde flere, store fellesnummer. Disse hadde ganske mye koreografi. Noen av numrene var fysisk krevende, og det var behov for mye øving. Hva med å legge dette inn i kroppsøvingstimene? Tilbake til psykisk helse, livsmestring og folkehelse. En skal være varsom med å argumentere for å bedrive kunst for at det skal føre til noe annet, eller bedre, på andre områder. Det å drive med kultur, som jo en revyproduksjon er, er viktig i seg selv. Hva som skjer inne i hvert enkelt menneske når de får uttrykke seg gjennom kunst (i denne sammenheng tekst, sang, dans) er individuelt. Noen har store opplevelser, andre ikke så store. Men vi vet jo at det skjer noe med oss alle. Og som gruppe skjer det ekstra mye når en får synge og danse sammen.
«Sammensveiset» er et ord som går igjen etter alle russerevyer. Ja, de blir det. Dette er det flere grunner til. En grunn er selvsagt at de har vært helt nødt til å samarbeide om dette. En slik produksjon er et resultat av mange små og store elementer som skal fungere i lag. Men i tillegg har vi sangen og dansen, og her kommer en biologisk kraftfaktor inn, kall det gjerne kunstgjødsel. Når russen synger sammen, øker forekomsten og utskillelsen av mange viktige stoffer inne i dem. De får mer dopamin, som gjør dem gladere og mer oppstemte. De fylles av endorfiner, de blir rusa på livet.
Sist, men ikke minst, har de også økt forekomst av oxcytocin, kroppens eget tilknytningshormon. Dette hormonet finner vi mye av i kroppen f.eks. hos ammende mor og diende barn, og hos par som nettopp har hatt orgasme sammen. Og hos folk som synger i lag. Hva gjør dette med oss? Jo, vi blir mer vennlig innstilt til hverandre, vi har mer tillit til hverandre og vi er rett og slett litt gladere i hverandre.
I en tid hvor ensomhet er den nye folkesykdommen, psykisk uhelse blant ungdom øker og det individualistiske fokuset er sykelig sterkt, trenger vi at kulturens betydning artikuleres og fremheves. Vi blir oss selv sammen med andre, og kunsten har betydning for oss både som individer, men kanskje mest som sosiale vesener. Russerevy er både mange kunstformer som møtes i ett, og mange mennesker som møtes i det samme.
En skal være forsiktig med å glorifisere det man holder på med. Men jeg tror ganske bestemt at i selvoptimaliseringens tid, hvor det å bli en «bedre» versjon av seg selv også burde handle om å oppleve det å være et menneske i et fellesskap, å få uttrykke seg gjennom kunst i samhandling med andre. Slik som man for eksempel gjør i en russerevy.
Russ 25: takk for følget. Dere er en fantastisk gjeng med nydelige, varme, morsomme, søte, rare, kule individer. Love you. Husk å synge sammen på mandag. ❤️ Aina: takk for alt du er, og alt du har gjort og skapt. Du er fantastisk.
