Framtidas forskjell på liv og lære

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en artikkel i Arbeidets Rett, publisert 20. april, henvises det til posten «Dette brenner jeg for» i kommunestyremøtet i Holtålen 25. mars. Der tar representant Stian Sundan Grønli (Framtida Holtålen) ordet og påpekte viktigheten av at informasjon som presenteres i møtene er på forhånd allment kjent. Jeg siterer Grønli via Rettens artikkel:

 «Det kommer en del informasjon i møtene som ikke er allment kjent. Jeg, for min del, tar kun høyde for allmenn informasjon og informasjon som kommer fra administrasjonen under vedtak, og ikke informasjon som kommer fram som ikke er allment kjent.»

Jeg har gjort meg noen tanker rundt dette utspillet. Grønli har selvsagt rett i at det er store og viktige saker vi holder på med. Men det er jo nettopp fordi det er det at vi som folkevalgte politikere plikter å sette oss grundig inn i dem før vi fatter våre vedtak. Og noen ganger er det slik at den informasjonen vi har fått ikke oppleves som tilstrekkelig. Noen ganger fører faktisk den informasjonen vi har fått til at det melder seg noen spørsmål.

Jeg lurer derfor på: Hva gjør representanten Grønli når han leser saksframlegg og han opplever at han står igjen med ubesvarte spørsmål? Eller får henvendelser fra innbyggere med meninger om saken og kommer med viktige innspill og betraktninger? Eller til og med nye opplysninger?

Og videre: Hva om han blir gjort bevisst på ny informasjon som ikke står i sakspapirene, men som kanskje er helt essensiell for hvordan han vurderer saken? Velger han da å ignorere denne informasjonen også?

Med hans utspill lagt til grunn, framstår det som at han er kritisk til folkevalgte som faktisk stiller spørsmål og ønsker å fatte beslutninger på et bredest mulig kunnskapsgrunnlag. At dersom noen av hans kolleger i kommunestyret inntar talerstolen og sier noe sånt som at «mange har tatt kontakt med meg i denne saken», så lukker han instinktivt ørene fordi det er en uting å lytte til de man er valgt til å representere.

Den typen tankegang er noe jeg vil hevde er usunt for en folkevalgt politiker å ha, spesielt når man er en del av et veldig lite beslutningsorgan som det kommunestyret i Holtålen er.

Så er det selvsagt slik at det er kommunedirektøren som har ansvaret for at saker som legges fram for kommunestyret er tilstrekkelig utredet. Utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak. Informasjonen skal være objektiv og korrekt fremstilling. Dette for at vi folkevalgte skal ha et så godt beslutningsgrunnlag som mulig.

Men at kommunedirektøren har det ansvaret fører altså ikke med seg at vi politikere da har ansvar for ikke å lytte til noen andre, eller å søke informasjon på eget initiativ i store, komplekse og viktige saker. Snarere tvert imot. Vi har ansvaret for å ettergå at kommunedirektøren følger opp sine plikter i tråd med lovverket. Eneste måten å gjøre det på er nettopp å stille spørsmål.

Og det handler ikke om mistillit overfor kommunedirektøren eller øvrig administrasjon på kommunehuset. Like lite som at det handler om at Stortinget ikke stoler på informasjonen de får fra departementene. Det handler bare om å være bevisst vår rolle som innbyggernes folkevalgte representanter. Da plikter vi også å stille spørsmål heller enn bare å være stille. Det er tross alt derfor vi eksisterer. Dersom vi politikere skulle vært så passive som Grønli tar til orde for, hadde det jo ikke vært noe poeng i å ha et representativt demokrati.

Og så er det dette med å etterleve sine egne leveregler. Det er ikke bestandig de to henger helt sammen. I alle fall er det forskjell på liv og lære hos Grønli og Framtida. For i flere store saker den senere tida har de gjort stikk motsatt av det Grønli hevder å brenne for.

For eksempel oppsigelsen av samarbeidsavtalen om felles landbrukskontor, der man altså vedtok å si opp en avtale først, for så å skulle utrede om det var lurt å gjøre etterpå.

Ironisk nok så var det nettopp Framtida Holtålen som fra talerstolen i den saken hevdet at flere fra næringa ønsker å gå ut av det samarbeidet, til tross for at det ikke var skriftlig dokumentert fra næringa selv som en del av sakspapirene. Hvorfor var det akseptabelt for Grønli når han er så tydelig på at han kun skal forholde seg til det som står svart på hvitt i de nevnte sakspapirene?

Det andre eksempelet er flyttinga av ambulansebasen. Også her gikk Framtida ut og påpekte at de hadde fått informasjon om at det ikke var et reelt alternativ at ambulansebasen kunne flyttes, senest i en artikkel i Fjell-Ljom 27. november 2024. Hvor fikk de denne informasjonen fra? For den finnes ikke i noe saksframlegg, i alle fall ikke som jeg har sett. Det vi i kommunestyret derimot fikk av informasjon, var en mail fra ordføreren datert 5. juli 2024, der St. Olav skrev følgende:

«St. Olavs hospital ønsker som nevnt å opprettholde ambulansestasjon i Holtålen, men vi poengterer at det er avgjørende at en i fellesskap kan bli enige om en plan for midlertidig løsning for lokaler og en permanent løsning. Dersom en ikke kan komme til enighet innen rimelig tid og Holtålen kommune følgelig sier opp avtalen, vil St. Olavs hospital snarest måtte finne alternativ lokalisering. Grunnet det reduserte omfanget av egnede bygg i regionen, så vil en i en slik situasjon også måtte se etter alternativer i en større geografisk radius enn Holtålen kommune.»

Det er jo passe ironisk at Grønli i den saken tilsynelatende valgte å ignorere et ganske vesentlig stykke informasjon i sakspapirene, og heller lytte til «alternativ informasjon» fra en ukjent kilde.

Jeg håper derfor at Grønli og Framtida kan avklare hva de faktisk mener når de uttrykker at de har én spesifikk praksis, men i handling gjør det stikk motsatte.