Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Vi i ambulansetjenesten vil at
innbyggerne i Holtålen skal vite at vi er lei oss for at det endte slik vi
fryktet. Vi har kjempet og forsøkt å formidle, men problematikken har ikke vært
lett å verken forstå eller belyse. Dette har vi forståelse for, og vi har
derfor prøvd å dele relevant informasjon på et så tidlig stadium som mulig, i
forbindelse med den såkalte «ambulansesaken».
Det kan være at noen synes at
vi er «vanskelige», at vi kanskje er «sutrete» også. Noen har nevnt at kommunen
har strukket seg langt, at «nå er det nok». De ansatte i ambulansetjenesten er
tross alt i sin «beste alder», så de tåler litt kummerlige kår. Det har også
vært sagt at kommunen ikke skal forholde seg til oss som går i «rødt
arbeidstøy». Vi har uttrykt at vi føler oss som «skadedyr», noe enkelte
kan synes ikke er en så grei måte å uttale seg på, men hvem eier våre følelser
i en sak som omhandler vår arbeidshverdag og vår arbeidsplass over mange år?
Det har vist seg at det ikke
bare er å flytte driften av en ambulansebase hvor som helst, og spesielt ikke
på svært kort varsel. Det er slik at en ambulansebase ikke bare er et hus med
garasje. Det er en del krav som må oppfylles i det «huset», for at man kan
opprettholde forsvarlig drift.
Vår arbeidshverdag er vanskelig
å forstå. Det er ingenting som er planlagt i hverdagen vår, og det er en
hverdag få har innblikk og innsyn i. Vi er en akuttberedskap som skal håndtere
akutte hendelser. Vi skal være i stand til å håndtere det «verste». Mennesker
som opplever å bli syke, skader seg og synes det er vanskelig å leve. Vi møter
mennesker som mister noen de er glade i. Ofte jobber vi mot klokka for ikke å miste noen. Uansett vær, føre og tid på døgnet, skal vi være klare for å
håndtere enhver situasjon og utføre forsvarlig helsehjelp. Vi opplever å
bli utsatt for trusler og vold, og vi møter mennesker i krise. Vår hverdag er
preget av mange risikofaktorer.
Vi jobber ikke fra klokka 8-16 – vi
er litt spesielle der også – vi jobber lange vakter, 48 og 72 timer
sammenhengende, og når det er helligdager og høytider er vi på jobb for
tryggheten til hver enkelt innbygger i Holtålen kommune. Dette innebærer at vi
kan være ute på oppdrag hele natta, og med det være våken i veldig mange
timer. Under disse forutsetningene skal vi kjøre ambulanse. Dette medfører et
stort ansvar, vårt ansvar.
Vi er som alle andre underlagt vegtrafikklovens § 3.
Grunnregler for trafikk:
«Enhver skal ferdes
hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller
voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller
forstyrret».
Hvordan skal vi være uthvilte
og klare for å håndtere dette, når «huset» vi oppholder oss i blir en
byggeplass og skal rives før noe midlertidig er på plass?
Så hvem er menneskene bak dem
med «rødt arbeidstøy»? Det er mennesker som opplever at den arbeidsplassen de
har hatt i mange år nå skal rives. Vi opplever at Holtålen kommune signaliserer
at de ikke har et ansvar for oss, det er det St. Olavs HF som har, hvilket er
helt riktig.
Men hva med innbyggerne i Holtålen kommune? Hvem har ansvaret for
dem?
Vi ønsker å være tydelige på at
vi ikke er motstandere av å bygge omsorgsboliger, vi forstår det behovet svært
godt og applauderer alle tiltak som sikrer innbyggerne en tryggere og enklere
hverdag. For vi i «rødt arbeidstøy» møter ofte disse menneskene med de såkalte «stille
stemmene», vi er også bekymret for de som ikke lenger klarer seg hjemme. For vi
var der da de falt og skadet seg, da de ble syke, og da de ikke lenger klarte å
ta vare på seg selv. Det kan være kritisk om vi ikke behandler pasienten riktig,
ikke kommer fram i tide eller ikke er uthvilte nok til å kjøre utrykning,
utfallet kan være fatalt. Det er vi som går i «rødt arbeidstøy» som har dette
ansvaret på vår vakt.
Ansvar har vært et tema. Hvem
har ansvaret her, er ikke ansvaret delt?
St. Olavs HF som arbeidsgiver
har ansvaret for den daglige driften. De har personalansvar, ansvar for å gi
oss nødvendig opplæring og et ansvar for å legge til rette, sånn at vi i
ambulansetjenesten kan yte forsvarlig helsehjelp. De har også et ansvar for å
leie lokaler som samsvarer med vår arbeidshverdag, og de lover og regler som er
gjeldende fra Arbeidstilsynet. På bakgrunn av dette, kan de ikke godta at vi
oppholder oss på en byggeplass eller i en midlertidighet som ikke fyller
gjeldende kravspesifikasjoner.
For en barnehage er ikke det samme som en
ambulansebase.
Hvilket ansvar har utleier i
dette, og hvordan er dette fulgt opp? Det er kommunen som eier bygget som beskrives som en ambulansebase i dag, og
det leies ut til St. Olavs HF. Der har vi bodd og hatt vår arbeidsplass i mange
år. Så mange år, at det ikke var så mange krav til hvordan en ambulansebase
skulle være den gangen. Ting endres med årene. De nåværende lokalene har et
vedlikeholdsetterslep på over ti år, og det er hevet over enhver tvil at
Holtålen kommune, som utleier, ikke har fulgt opp sine forpliktelser når
det gjelder vedlikehold.
Dette framstår for oss som et administrativt
anliggende i kommunen, heller enn politisk uvilje.
Så hvem har besluttet rivning
og at området skal brukes til nye omsorgsboliger? Det er vel også kommunen. 1. november 2023, i et møte angående ny leiekontrakt og nødvendige utbedringer av
eksisterende ambulansebase, ble ambulansetjenesten presentert for en
mulighetsstudie med nye omsorgsboliger hvor eksisterende base ligger. Det ble
fra St. Olav HF sin side ettertrykkelig påpekt at man burde få på plass en ny
ambulansebase før arbeidet med nye omsorgsboliger startet. Dette for å unngå
heftelser i byggeprosessen grunnet våre krav til blant annet hvile.
Det ble luftet flere alternativer for lokasjon av ny base, og lagt vekt på
fornuftig samlokalisering for å kunne dra nytte av ambulansetjenesten inn i
kommunehelsetjenesten.
Tiden gikk, og det neste som skjedde var at vi fikk høre at bygging av
omsorgsboliger var besluttet, uten at vi var en del av planen, og heller ikke
inkludert i planlegging, på tross av at vi var leietakere i eksisterende
bygningsmasse. Her tillater vi oss å spørre om kommunen ville gjort noe annerledes hvis de
fikk prøve en gang til?
For man ønsker vel å ha og
opprettholde en god akuttberedskap i bygda si, for sine innbyggere?
Så hvor står vi nå? Vi står
uten en ambulansebase vi kan oppholde oss i, fordi vi ikke kan drive forsvarlig
under de forutsetninger som kommunen har satt oss i. Den midlertidige
ambulansebasen er ikke klar til å tas i bruk, og det er mange krav som skal oppfylles,
det er det Arbeidstilsynet som setter premissene for.
Krav og forsvarlig drift er noe
vi i ambulansetjenesten og St. Olavs HF «maser» om. Hvorfor gjør vi det? Jo,
det er nettopp fordi man skal være rustet til å håndtere de tidligere nevnte «verstefallsscenarioene».
Kravene skal gi oss best mulige forutsetninger for å kunne gjøre vår jobb under
akseptabel risiko. Det skal ivareta oss i «rødt arbeidstøy», men også
menneskene vi skal hjelpe. Krav er ikke noe man bare stiller for å være
«vrange». Men det er noe man må forholde seg til. Selv om man er i «sin beste alder».
En politiker uttalte seg på
siste kommunestyremøte: «Dette med at ambulansen bare forsvinner fra bygda,
tror jeg ikke noe på, dette er vi lei av å høre på». Det er visst bare en
del av «skremselspropagandaen», mener noen.
Her står vi i dag, og hvor ble
det av ambulansen i Holtålen kommune?
Vi ønsker igjen å beklage til innbyggerne, dere skal
vite at vi i «rødt arbeidstøy» har kjempet! Vi har forsøkt å få de riktige
folka til å forstå. Vi ønsker å uttrykke vår takk til varaordfører Liv Grete
Heksem for hennes innsats i å belyse saken for sine kollegaer i Holtålen
kommune. Heksem har vist en genuin forståelse og interesse for saken, samt den
problematikken vi har forsøkt å formidle over en lengre periode. Samtidig
opplever vi bred støtte fra innbyggerne i Holtålen kommune, og for det er vi
takknemlige.
Dessverre tapte vi denne kampen, og det er vi lei oss for. Vi hadde et inderlig
ønske om å være her i Holtålen kommune for å gi trygghet til kommunens
innbyggere, slik vi har gjort i mange år.
