Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
På 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet ble bondens
økonomi stadig dårligere. Det endte med den velkjente Hitra-aksjonen rundt
1975, som i sin tid førte til et vedtak i Stortinget om at årsverksinntekten i
landbruket i løpet av en angitt periode skulle opp på gjennomsnittlig
industriarbeiderlønn.
Denne historien er i ferd med å gjenta seg. Bonden nådde
aldri inntektsmålet som Stortinget satte – selv om det ble en god forbedring de
første årene etter opptrappingsvedtaket. Senere har det imidlertid igjen gått
stadig nedover med bondens inntekt i forhold til de aller fleste (alle) grupper
i samfunnet. Jordbruket har i mange år etterlyst både et mer korrekt
tallgrunnlag for beregning av den reelle inntekten til bonden – OG et
forpliktende vedtak om å trappe opp inntektene til et akseptabelt nivå. Med akseptabelt
nivå menes det minimum at den norske bonden skal sikres en inntekt som gjør at
han/hun skal finne det både mulig og formålstjenlig å produsere en anstendig
mengde mat her i landet. Å sikre et høyest mulig nivå av innenlands
matproduksjon handler både om moral/etikk – og om beredskap.
Sjøl om reklamen i mange år har fortalt oss at ALLE
matvarekjeder i Norge hele tiden kutter priser, viser realitetene at
matvarepriser har økt både jevnt og betraktelig i alle år. Prisøkningen har
vært formidabel de siste 4-5 årene. Dette til tross for at de store eierne av
matvarekjedene – og andre mektige aktører – har fortalt oss at det blir lavere
priser ved økt andel import. Det er nemlig all grunn til å tro at matimporten
har økt, først og fremst fordi sjølforsyningsgraden har vist en fallende tendens
– men også fordi det stadig oftere blir påvist «skjult» import gjennom økt
feilmerking av matvarer.
Matprisøkningen har også skjedd til tross for at
produktprisene til bonden har hatt en svært beskjeden økning.
Vedlagt dette skrivet følger en oversikt over prisutvikling
på mjølk. Den viser både utviklingen på pris til bonden, og den viser
utviklingen i prisen hver og en av oss må betale i butikk for en liter helmelk.
Det er samtidig angitt hvor stor prosentandel av butikkpris som tilfaller
bonden. Tidsperioden er fra 1985 til 2024. I 1985 var bondens andel av
butikkprisen 46,8%. i 2024 er denne falt til 21,9%!
Prisen til bonden i 1985 var kr. 2,71, mens den i 2024 var
økt til kr 5,62. Altså LITT over en dobling på nesten 40 år.
Prisen i butikk steg i samme periode fra kr. 5,79 til kr
25,70 – altså en økning på 343%!
Fordelingen av «mjølkepengene» er med andre ord sterkt
endret i løpet v 40 år. Mellom bonden og kunden i butikk ligger det 2 ledd.
Meieriselskapene – i all hovedsak TINEsystemet – er det leddet som henter
mjølka hos bonden, videreforedler den – og transporterer produktene ut til
butikkene. Denne prosessen skal de sjølsagt ha betalt for, og inntektene til de
som arbeider i denne sektoren følger i all hovedsak lønnsutviklingen i resten
av næringslivet.
Butikkjedene mottar produktene i butikkene, og har i
hovedsak 2 arbeidsoppgaver: Bringe mjølk og andre produkter fra lager og inn i
butikklokalet, og deretter ta imot betaling fra kunden i kassa. Det er med
andre ord liten tvil om at det er i meierisektoren at kostnadene med produktene
ligger – vel å merke etter at mjølka har forlatt den enkelte bondes gård.
Prisen på mjølk stiger altså for tiden med ca. 20 kr fra den
forlater bonden og til du og jeg som kunde pakker den i handlenettet på
butikken.
Manglende
åpenhet
Hvordan er så fordelingen mellom disse to siste leddene?
Det ser det ut som det er umulig å svare på. Kjedene har
nemlig ordnet seg på en slik måte at det ikke er lov å opplyse noe om hva de må
betale for å få en liter mjølk inn i butikken. Dette på grunn av hensynet til
konkurransen – mellom kjedene! Konkurransetilsynet – som nå også innbefatter
pristilsynet – har velsignet denne manglende åpenheten.
I det åpenhetssamfunnet vi ønsker å fremstå som, burde det
nå være tid for at vi alle kan få innsikt i dette. Når man ser hvordan eierne
av matvarekjedene «velter seg» i penger, og samtidig hevder at de har ørsmå
marginer på salg av – blant annet – norskproduserte matvarer, er det et
rettferdighetskrav å få vite det hele regnskapet. Det kan jo være en viss
mulighet for at BÅDE bonden og forbrukeren er taperen i dette spillet som er
velregissert fra de svært få som styrer på det nærmeste all matvareomsetning i
dette landet.
TINE er en stor aktør som er eid av norske bønder. Det må da
være et rettferdig krav at eierne får vite hva selskapet deres selger deres
produkter for??!! Det må også komme fram i lyset hvor mye kjedene tar seg
betalt for at de enkelte leverandører skal få lov til å ha hylleplass. Hvor mye
må TINE betale til kjedene for at de skal selge deres produkter?
Det er i denne artikkelen vist til TINE som mellomledd
mellom bonden og matvarekjedene. Det finnes også noen andre. På konsummjølk
finnes de privateide «Q-meieriene» og «Rørosmeieriet», og Synnøve Finden som er
osteprodusent. De 2 sistnevnte kjøper sine råvarer fra TINE.
Q-meieriene er 2 meierier som er lokalisert i Gausdal og på
Jæren. Disse 2 har knyttet til seg utvalgte gårder som de henter mjølka
hos. 75 gårder befinner seg rundt
meieriet i Gausdal, og på Jæren er det 220 gårdsbruk som leverer til
Q-meieriet. Til sammen har disse gårdene 14.000 kyr – dvs en
gjennomsnittsstørrelse på nesten 50 kyr. I norsk målestokk er dette et høyt
gjennomsnitt, og det er grunn til å anta at dette meieriforetaket derigjennom har
en lite kostnadskrevende inntransport av mjølk fra store gårder med relativt
små avstander til meieriet.
TINE har som markedsregulator PLIKT til å hente mjølk hos
alle bønder som ønsker å levere – uavhengig av størrelse på bruket og
geografisk beliggenhet. Tilsvarende har TINE også PLIKT til å levere sine
produkter til alle butikker som ønsker å selge – også det uavhengig av
størrelse og geografisk beliggenhet. Det er innlysende at dette påfører TINE
ekstra utgifter som de andre ikke har. Dette er en særdeles viktig ingrediens i
den dagsaktuelle debatten om beredskap. Gjennom dette systemet sikrer vi at vi
kan ha matproduksjon i hele det langstrakte landet vårt, og det er tilgang på
de disse produktene fra nord til sør. Dette er vel å merke dersom bonden
sikres en inntekt som det går an å leve av – og leve like bra som de fleste
andre grupper i samfunnet vårt!
Til slutt er det også tid for å avlive «sannheten» som
matvarebaronene serverer oss om at lavere priser inn i deres butikk betyr
lavere priser ut til kunden. Matvarekjedene tar den prisen som markedet er
villig – og i stand - til å betale. Bortfall av merverdiavgift, bortfall av tollvern og andre avgifter - og
beskjedenhet fra bonden i målprisforhandlinger - er ting som gjør at familien
Reitan, familien Johansson og sjefene i COOP kan gni seg i hendene og se fram
til ytterligere formuesøkning.
Even Erlien, Leif Langen, Trond Langen, Arnfinn Nergård
styremedlemmer i organisasjonen «Bondesolidaritet»
