Beina verker, hodet er slitent, pusten går ujevnt og svetten sildrer ut av porer over hele kroppen. Jeg småkjefter på den indre stemmen som vil gi seg og presser på videre. Det er oppoverbakke og fortsatt 4 kilometer igjen til mål. Bak meg ligger 17 kilometer asfalterte hovedstadsgater. Publikum står langs veien og heier. Det hjelper. Rop til støtte, oppmuntrende smil og litt medfølende blikk. Det er Oslo Maraton og jeg er på vei opp Ullevålsveien. Den er bratt og langdryg. Korte, raske skritt. Se ned og hør på musikken som dundrer i ørerommene.
Åtte måneder tidligere. Det er januar og bikkjekaldt, men jeg har bestemt meg. I år skal det ikke være like vondt å gjennomføre halvmaraton i Oslo, så derfor må det trenes. Gradestokken viser drøye 25 minus i det jeg pakker på meg lag etter lag. Til slutt er det kun øynene som er fri for klede. Jeg legger ut på tur og føler meg tøff. Det blir Ryrunden og det går overraskende lett, selv om det er litt galskap å trene ute i 25 kalde. Jeg har nådd en milepæl på vei mot mitt mål, og ikke minst har jeg seiret mot den indre stemmen som er så flink til å poengtere at det er mange fordeler med å holde seg innendørs og gjerne på sofaen. Jeg er et steg nærmere målet.
Jeg har kommet meg opp Ullevålsveien og er på vei ned igjen mot sentrum. Beina er nå blytunge og jeg har problemer med å strekke ut i nedoverbakkene. Likevel kjennes det bedre ut i år enn i fjor. Januarturen var verdt det. Jeg tenker litt på han som har dratt meg med på tur etter tur, også etter at den indre stemmen som har stemt på sofaen egentlig har vunnet. Han skal jaggu meg ha litt av æren han også. Uten han hadde nok denne turen vært ett par hakk verre. Samtidig brenner det godt i beina nå. Se ned og hør på musikken.
Det er tidlig mai og skikkelig sørpeføre. Jeg er igjen på joggetur og denne gangen er alt bare dritt. Jeg har mest lyst til å stoppe opp og furte. Jeg er sur, kje og lei. Ved siden av meg løper en særdeles munter kjæreste. Han er i storform, tuller og ler. «Kess tid tru du at du ska sats på i år da?» spør han mens han kikker seg rundt på omgivelsene. Jeg stotrer fram et kort «vet itj!» mellom all den tunge pustingen. Han ser på meg, smiler og sier «I tru du kjem under 2 tima i.» Jeg klarer ikke annet enn å bli litt glad og et smil tvinger seg fram. Han følger opp med ett par morsomheter til og joggeturen er plutselig ikke så kje lengre. Jeg fortsetter å løpe.
Det er 400 meter igjen. Jeg har akkurat passert selveste paradegata opp mot slottet, og har kun innspurten igjen. Det er fullt av folk overalt. Det jubles, applauderes og hoies. Rett før mål står mutter´n med kamera fremme og heiarop. Det inspirer til en sluttspurt. Tiden viser under 2 timer. Glede. Stolthet. Sliten. Jeg får medalje og banan. Jeg klarte det. Jeg er i mål!